Det er Deadline Day.

Det er dagen for desperate overganger. Dagen der verdens mest hektiske liga ikke bare er hektisk, men elektrisk. Action på banen, action i klubbkorridorene. Managere, spillere, styreformenn og agenter – alle på jakt etter overgangen som kan gagne deres klubb, eller deres karriere. Eller deres lommebok.

Her følger en overgangshistorie fra en overgang det aldri ble noe av.

Vi skal tilbake til januar 2013. I Vest-London ligger Fulham, en etablert Premier League-klubb med ting på stell, både på og utenfor banen. Her tjente jeg til mitt daglige brød, og litt til, og var vel i all beskjedenhet regnet som en av de bedre midtstopperne utenfor topp 6 i PL. God i duellspillet, aldri skadet, jevn i prestasjonene. «A solid Premier League performer», ble det sagt.

TØFE TAK: Dueller som denne mot QPRs Jay Bothroyd ble det mange av i Premier League. Foto: Glyn Kirk/AFP

Noen få miles lenger nord i Vest-London ligger Queens Park Rangers. På den tiden var også QPR i Premier League, men der stopper også likheten med Fulham. QPR slet voldsomt, til tross for enorme investeringer i spillerstallen. Selv om den styrtrike eieren Tony Fernandes hadde pumpet pund inn i klubben, var det lite resultater av dette på banen. QPR tapte og tapte, og kampen mot nedrykk var desperat nå i overgangsvinduet. Bakover på banen lakk det som en sil, og klubben var på jakt etter forsterkninger på midstopperplass.

Det hører med til denne historien at rivaliseringen mellom Fulham og QPR er voldsom. Tross kort avstand mellom klubbene, er det nærmest for to forskjellige verdener å regne. Rolige Craven Cottage ved Themsen, kontra fiendtlige Loftus Road litt nord for Shepherd`s Bush. Det smalt alltid skikkelig i dette oppgjøret, både på banen og ikke minst på tribunen.

Mot slutten av overgangsvinduet kom jeg som vanlig inn fra Fulham-trening rundt lunsjtid, og sjekket som alltid telefonen for å sjekke hva som foregikk i verden. Der fant jeg en sms fra en QPR-spiller og en fra en agent, begge med samme budskap: QPR ville gjerne kjøpe meg nå i dette overgangsvinduet. Lønnen som ble forespeilet var over det dobbelte av hva jeg tjente i Fulham.

QPR ville gjerne kjøpe meg nå i dette overgangsvinduet. Lønnen som ble forespeilet var over det dobbelte av hva jeg tjente i Fulham.

Med det samme hadde jeg flere ting ganske klart for meg. Sportslig og sosialt ville jeg utvilsomt ha det bedre i Fulham, mens lønnen var det beste argumentet for QPR. Videre visste jeg at en overgang den veien ville være helt uakseptabelt for Fulham-fansen, som jeg alltid hadde hatt et nært og ekte forhold til. Det var også sannsynlig at Fulham som klubb ville sette seg fullstendig på bakbena her, og det var lite trolig at en overgang ville kunne komme i stand med mindre jeg spilte med alle skitne triks fra den mest kyniske boka om player power. Her ville det vært nødvendig å ofre etablerte vennskap og brenne solide broer. Kort sagt, kun en drittsekk ville kunne få en slik overgang i stand. Det var – som alltid – nødvendig å tenke grundig gjennom dette, men tiden var knapp. Derfor ryddet jeg kalenderen, inviterte fruen på middag samme kveld, og ringte noen få personer jeg stolte helt og fullt på i bilen hjem fra trening.

Det er verdt å tenke over at det er slik disse overgangshistoriene er for spillerne det gjelder. I en verden der man spiller fotball og lever med en stor grad av offentlighet, er man likevel så til de grader seg selv nærmest når det kommer til potensielle overganger. Det er svært få man kan stole på og sparre med. Og medspillere og kolleger i egen klubb, som er mennesker man deler nære ting med daglig, er plutselig helt ute av bildet i en diskusjon om noe så nærliggende som egen fotballkarriere.

KUNNE BLITT MEDSPILLERE: QPR hadde spillere som Andros Townsend i sitt lag på denne tiden. Foto: Alastair Grant/AP

Kvelden kom, og vi satte oss i bilen på vei mot sentrum av London. Jeg husker jeg tok med min kone på en restaurant i Park Lane, ene og alene av den grunn at jeg regnet det som usannsynlig at det var særlig mange andre gjester der en kveld utenom helgen. Vi satte oss ned i et nærmest tomt lokale, jeg tok frem penn og papir for å sette opp argumenter for og imot, og vi hadde en god diskusjon til omtrent midt inn i hovedretten.

Det som så skjedde er nok den mest vanvittige tilfeldigheten jeg har opplevd så langt i livet. I et lokale som fremdeles er halvfullt, blir to mannlige gjester geleidet inn av personalet. Jeg ser en del hoder snu i lokalet, men legger først ikke merke til hvem det er. Først når gjestene er fremme ved bordet like ved siden av vårt, går det opp for meg. Dette er eks-spiller og Skysports-ekspert Jamie Redknapp med pappa Harry Redknapp, og sistnevnte er altså manager for QPR. De blir like godt plassert på et bord som er mindre enn en halvmeter fra vårt.

QPR-MANAGER: Ringreven Harry Redknapp har vært innom både West Ham, Portsmouth, Southampton og Tottenham, men hadde sin siste Premier League-jobb i Queens Park Rangers. Foto: Glyn Kirk/AFP Photo

Det som så følger er noe av det mest pinlige og merkverdige i all min tid. Først noen høflighetsfraser, så et mer eller mindre mislykket forsøk på å forklare min kone hvem dette er uten å bruke engelske ord. På dette tidspunkt var det fristende å tro at det neppe var tilfeldig at Redknapp dukket opp akkurat her og akkurat nå, for hva var egentlig sjansen for å møtes tilfeldig i en by med over ti millioner innbyggere, samme dag som beskjeden om QPRs interesse kom?

Imidlertid skjønte jeg tidlig at Redknapp senior ikke var på jobb, snarere tvert imot. Han hadde tydeligvis startet kvelden ganske tidlig, og hadde nok med å avvikle en vanlig samtale med junior, for ikke å snakke om et innsalg av egen klubb mot en potensiell spiller. Likevel var dette en krisesetting, tenk bare hva et bilde med mobilkamera ville bety. Tidenes forklaringsproblem.

Sjelden har vel en halv hovedrett blitt spist raskere fra unge Hangeland, og aldri har fru Hangeland måttet stå over desserten. Skjult kamera var det heller ikke (jeg sjekket på vei ut…)

HARDE KÅR FOR POENG: Dette bildet er fra 3-2-kampen på Craven Cottage i april 2013, der Adel Taarabt og QPR ble slått. Foto: Ben Stansall/AFP

Vel hjemme og tross forstyrrelsen i diskusjonen var det enkelt å komme til en konklusjon. Jeg hadde ikke noe ønske om å forlate Fulham og hoppe ut i det lønnsomme, men akk så ukjente.

QPR signerte i stedet Christopher Samba fra russisk fotball, men det ble lite seiersdans på Loftus Road den sesongen. En av spikrene i QPR-kisten var et 2-3-tap på Craven Cottage i april. Fulham ble nummer tolv, QPR havnet sist og rykket ned. Og det er nettopp den typen katastrofale konsekvenser man søker å unngå på overgangsvinduets siste dag. Ofte til en veldig høy pris, og ofte med stor grad av usikkerhet.

Noen historier fra Deadline Day vil vi bli kjent med i løpet av dagen i dag, noen kommer gjerne i blogg-form om noen år, mens andre forblir godt skjulte hemmeligheter for all framtid. Uansett, vi kan forvente store nyheter på overgangsvinduets siste dag i Premier League.

Deadline Day er noe helt eget i det moderne sirkus.

WERLCOME TO NORWAY! Torsdag morgen lander William og Katei Nrge – til to dagers hektisk program sammen med våre kongelige. Her er et godt kledd hertugpar på bytur i Stockholm tirsdag denne uken. Vi får håpe at de  to også får oppleve vakkert vintervær i Oslo. (PA)

Tidlig torsdag lander de i Norge!

Etter to travle dager i Stockholm kommer det unge hertugparet av Cambridge nå til Oslo – og et like hektisk program.

Det private jetflyet med William og Kate lander etter planen på den militære delen av Gardermoen klokken 11.45 torsdag.
Her er det ingen adgang for publikum , men TV 2 Nyhetskanalen vil selvsagt sende live når kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit møter dem ved flytrappen.

Fra Gardermoen går turen i to kongelige limousiner direkte til Slottet i Oslo , der kong Harald og dronning Sonja tar imot sine britiske gjester, som under oppholdet skal bo i kongeboligens mest fornemme suite.

På Slottet blir det offisiell fotografering i Fugleværelset – før det er privat lunsj med kongepar og kronprinspar i den vakre Daglige spisesal.

Hertuginne Kate er som kjent gravid med sitt tredje barn – og vil etter turen i parken ta en velfortjent pause, mens kronprinsparet tar  prins  William drar til MESH i Oslo sentrum for å møte representanter for norske gründerbedrifter.
Etter planen vil de ankomme kl 16.00 og bli der en liten time.

Torsdag kveld inviterer så kongeparet til stor smokingmiddag på Slottet til ære for William og Kate – og TV 2 Nyhetskanalen  sender direkte fra inngangsprosesjonen  samt kong Haralds og prins Williams taler ved taffelet fra ca kl 19.45.

Fredag morgen tar William og Kate farvel med kongeparet på Slottet – for å tilbringe dagen med Haakon og Mette- Marit.
Hertugparet og kronprinsparet starter dagen møte med et besøk «Skam»-skuespillere og elever på Hartvig Nissen videregående skole Oslo, der Skam -serien på NRK ble spilt inn.
Der skal de møte både skuespillerne i serien og elever ved skolen.

Tema for møtet er ungdom og mental helse, som er jo er en helt spesiell hjertesak for både det britiske hertugparet og vårt eget kronprinspar.
Det vil være anledning til å se de kongelige både når de ankommer ca kl 10.00 – og når de forlater skolen etter en times tid.

Etter besøket på Hartvig Nissen inviterer Haakon og Mett-Marit til privat lunsj i sitt hjem på Skaugum i Asker.
Der blir det nok også et raskt klesskift for både vertskap og gjester – før turen et par timer senereg år videre til neste post på programmet…

Klokken 14.00 ankommer nemlig hertugpar og kronprinspar Holmenkollen, der de skal besøke både Skimuseet og Hopptårnet –  før de fire tar plass på Kongetribunen for å oppleve unge skihoppere i aksjon i bakken.

Aller siste stopp på William og Kates program i Norge er et  møte med glade barn i 4- 5 årsalderen fra to friluftsbarnehager ved Øvresetertjern på Tryvann fredag ettermifddag..
Hertugparet som jo selv er foreldre til to små, skal spesielt ha hatt ønske om å se hvordan norske barn lærer seg  å gå på ski allerede i barnehage-alderen.
De fire unge  kongelige skal også etter planen  grille pølser sammen med ungene…

Og snipp, snapp , snute…
Deretter blir det kongelig kyss, klapp og klem for hertugpar og kronprinspar  – før Kate og William setter kursen for Gardermoen og jetflyet, som skal ta dem hjem til George og Charlotte  i London.

Så får vi jo håpe at de tar barna med til Norge neste gang…

Hvis du ikke bor i Oslo-området  – og ikke har anledning til å oppleve William og Kates besøk på nært hold, kan du selvsagt oppleve det hele på TV 2.  Nyhetskanalen har sin førsteste live-sending allerede ved ankomsten på Gardermoen – og siden går det slag i slag til langt ut på kvelden. Vi er også live i God morgen Norge på TV 2  kl 0945.

Så se og hør oss da vel!

– GLEDER MEG! – Jeg gleder meg til å dekke William & Kates besøk i Norge, sier TV 2s kongehusekspert Kjell Arne Totland, som også dekket bryllupet deres i London våren 2011  – –  –  – Men det blir to travle dager både for dem og for oss i  mediene.. TV 2 Nyhetskanaleen  skal være live alle steder hertugpatret  viser seg i Norge både torsdag og fredag. ..Og de avslutter jo sitt to dagers opphold o Norge- med et besøk i  selveste Holmenkollen, der dette bildet er tatt.  (tv2)

Har du kommentarer, spørsmål eller forslag til Kongebloggen?

Skriv til merg på mail           kjt@tv2.no

Følg eg også på¨Twitter     @tv2KjellArne

Der har jeg allerede lagt ut mange bilde fra William og Kates bedsøk i Sverige – og vil gjøre det samme fra deres to dager i Norge.

Det er bare å komme seg opp på hesten igjen etter en småcrazy midtukerunde – med flere godbiter i helgepåsan fra verdens deiligste liga (og dummeste fantasispill). 

Fra fredagens pressekonferanser er det størst oppmerksomhet rundt den nye stjernespissen på Emirates, Pierre-Emerick Aubameyang (10.5). Den gabonske (?) spissen har vært småsyk, men allerede rukket å trene med sine nye lagkamerater. Spørsmålet er om Aubameyang går rett inn i startelleveren, noe vi tror er lite sannsynlig pga sykdom. Det samme spørsmålet gjelder også nyervervelsen hos byrivalen Tottenham, Lucas Moura (8.0), og vi er enda mer sikre på at Pochettino ikke hiver brasilianeren rett inn i søndagens storkamp mot Liverpool.

Det er flere som sliter med litt av hvert i London, Alvaro Morata (10.4) og Andreas Christensen (5.5) er begge ute med skade til mandagens lokaloppgjør mot Watford, men Willian (6.8) regnes å komme tilbake fra start – i motsetning til Olivier Giroud (8.2) som ble hentet på Deadline Day og mangler det lille ekstra for å være i kampform. Ligaens nye sutrekopp, Riyad Mahrez (8.7) har ikke trent de to siste dagene og ikke er spesielt gira på å spille mer for Leicester. Mahrez har ingen fagforening bak seg, så her er det bare å be om unnskyldning så fort som mulig Riyad, så du kan fortsette storspillet og poengfangsten i siste halvdel av sesongen.

Så håper vi jo alle at vår nye kjæledegge Alexander Sørloth (5.5) får sin Premier League-debut mot Newcastle på søndag. Det er fryktelig stas med en ny nordmann i Premier League, men ikke så stas at du bør sette inn Sørloth på Fantasy-laget ditt.

Derfor er Sørloth – overraskende nok for mange – ikke en del av rundens utvalgte, som ser slik ut: 

De Gea får selvfølgelig plassen bakerst, Huddersfield er jo nærmest nede i Championship allerede. Daniels får tillit etter sjokk-smultringen mot Chelsea sist, og får selskap av Dunk som møter et West Ham-lag uten angripere og Maguire som har levert tre clean sheets på sine siste fire – og ærlig talt, Swansea er ikke Barcelona bare fordi de scorer tre mot Arsenal.

Januarvinduets største snakkis skal gå fremst i køen ut på banen denne helgen, for denne rundens kaptein er Alexis Sanchez som skal ta sine nye supportere med storm i sin første hjemmekamp på Old Trafford. Vi tror også at Walcott blir en vond orkan for sine gamle supportere på Emirates, men lille Theo får hard kamp med å skinne mer enn Özil som har signert ny kontrakt, og skal ha visning i det nye dukkehuset sitt og vise frem sine nye lekekamerater. De Bruyne er helt umenneskelig god og er mannen som finner de bittesmå åpningene i Burnley-forsvaret, mens formspilleren Martial vil terrorisere Huddersfield sammen med Sanchez og kan fint levere tosifret enda en runde.

På topp skal Wilson ha små problemer med å pynte på sin pene statistikk med fire mål og to assists på sine siste seks hjemme mot Stoke, og den nye favoritten blant billigspissene får selskap av den udiskutable Agüero. Argentineren har scoret seks mål på sine siste fire møter mot Burnley, og med Tarkowski ute, skal det mer til enn litt ginger magic fra Sean Dyche sine menn for å stoppe Fantasy-kongen i Manchester City.

Husk deadline lørdag kl. 12.30, og måtte det bli gull og grønne piler for dere alle sammen!

Etter en oppsiktsvekkende svak forestilling på Wembley, er det tid for å gå José Mourinho på klingen! Hvorfor framstår Manchester United så tannløse og til tider hjelpeløse på bortebane mot de andre topplagene i Premier League?

Bortekamper United mot topp 6 lagene 2016/17:

Liverpool 0-0

Chelsea 0-4

Chelsea 0-1 (FA-cup)

Manchester City 0-0

Arsenal 0-2

Tottenham 1-2

Bortekamper United mot topp 6 lagene 2017/18:

Liverpool 0-0

Chelsea 0-1

Arsenal 3-1

Tottenham 0-2

Det er 10 kamper og bare én seier! Den kom mot Arsenal som forærte sin motstander to mål de første 12 minuttene. Og selv da fikk Mourinhos menn kjørt seg; De Gea vartet opp med 14 redninger, noe som bringer ham inn i det gode selskapet til Vito Mannone (Sunderland) og Tim Krul (Newcastle) på toppen av den listen i én og samme kamp.

I åtte av kampene står United uten scoring, og det er heller ikke slik at laget har skapt flust av sjanser. Jeg har vært til stede på samtlige kamper, og fellesnevneren er et forsiktig, tafatt og – i noen tilfeller – hjelpeløst Manchester United. Hvorfor er det slik? Toppkampene denne sesongen har gitt oss noen uforglemmelige stunder. Angrepsvillige lag, med og uten suspekt forsvarsspill, har produsert rene klassikere, her er noen eksempler:

Arsenal-Liverpool 3-3

Arsenal-Chelsea 2-2

Liverpool-Man City 4-3

I tillegg har City sprudlet og scoret 9 mål i to hjemmekamper mot Liverpool og Spurs. Tottenham har feid Liverpool av banen med 4-1. Laget som glimrer med sitt fravær på listen er Manchester United.

Det bunner selvfølgelig i Mourinhos tilnærming til fotball, hans filosofi. Det handler om å gjøre færrest feil. Kampen på Anfield i høst er et godt eksempel. Et meget shaky Liverpool tok i mot et United-lag proppfullt av selvtillit. En seig affære endte målløst, og etterpå forklarte Mourinho at han ventet på at Liverpools tre midtbanespillere skulle ta større sjanser etter hvert som kampen skred fram, slik at United skulle få de rommene som kunne gi den avgjørende kontringen. Det er slike marginer Mourinho alltid jakter. De er små, men har tjent ham utrolig godt. Han er en vinner. To troféer brakte han til Old Trafford i sin første sesong. Alle argumenter kveles av pokaler. Men med City 15 poeng foran, og ligagullet utenfor rekkevidde, skinner et nådeløst søkelys på denne tilnærmingen. Er han i ferd med å bli akterutseilt? Får han nok impulser fra sine assistenter som har vært med ham i alle disse årene? Er United-fansen fornøyde uansett, så lenge han henter ett eller to troféer hver sesong?

De fleste supportere jeg snakker med er glade for at Mourinho har signert ny kontrakt. De føler seg trygge med ham ved roret. Det er lett å skjønne etter noen fæle år med Moyes og Van Gaal.  At Mourinho vil fortsette, er logisk. Han vil hente den første ligatittelen til Old Trafford siden Fergie-æraen tok slutt. Klubben har landet på den trygge konklusjonen at portugiseren er rett mann til å gjenreise United.

Tilbake til Wembley onsdag. Viasats svenske ekspert, Glenn Strømberg, oppsummerte 2. omgang slik: En treningsøkt for Spurs. Vår egen Petter Myhre stilte spørsmålet; har Manchester United noe kollektivt angrepsspill? Hvor ofte ser vi at en pasning utløser flere samtidige bevegelser? Både Tottenham og Man City har i møte med Uniteds lynraske angrepsrekke blottlagt en hel banehalvdel, og knapt sluppet til sjanser.

Så kan en selvfølgelig slå seg til ro med at United tross alt er nummer to på tabellen, og godt foran feks Spurs. Mourinho leverer resultater. Huddersfield hjemme på lørdag er grei skuring. Tapet for Spurs var kun andre gang på de siste 87 kampene at United tapte med mer enn ett mål. Og det var ingenting forsiktig eller feigt ved laguttaket, tvert imot. Med Sanchez´ entre valgte Mourinho å bruke Pogba som én av to sentrale på midten, men det er en jobb franskmannen ikke synes disiplinert nok til å beherske. Og da er vi over på den store diskusjonen om riktig bruk av spillere. Hva er Pogbas beste posisjon? Hvordan skal Mourinho få utnyttet hans åpenbare kvaliteter? Hvilke stoppere bør spille? Er Ashley Young bedre enn Luke Shaw? Hvor er Rashford, Mata og Blind som startet sesongen for United? Mkihtaryan hadde 5 målgivende på de 5 første kampene i høst, nå er han Arsenalspiller.

Manchester United er verdens største klubb. Mourinhos meritter er makeløse. Men enn så lenge er de ingen magisk match. Siste toppkamp borte denne sesongen er på Etihad like etter påske. Det er et godt sted å snu en urovekkende trend.

DUELL Å FØLGE MED PÅ

Sean Dyche vs. Pep Guardiola. Kick and run mot tiki-taka. Kjøtt og muskler mot teknikk og finesse. Nord-England mot Katalonia og Abu Dhabi.

De har lite hår og er dyktige managere. Der stopper likhetene mellom Sean Dyche og Pep Guardiola. Forskjellene i filosofi er åpenbare. Dyche ønsker å kjempe lag i senk, mens Guardiola er misjonæren som framfor noen forkynner at fotball handler om pasningsspill og underholdning.

I debatten om hva som skader fotballen mest av filming og stygge taklinger sitter de to managerne i hver sin leir.

Det er liten tvil om at Burnley er den nye testen på hvordan man klarer seg mot god gammeldags engelsk fotball. Etter en nærmest traumatisk første sesong har Guardiola gitt de som trodde oppgaven med å erobre England var for stor et betydelig svar på tiltale.

Manchester City og Burnley var de to store utropstegnene i høstsesongen 2017. De beviste at det fortsatt finnes flere veier til suksess. Det nye året har vært brutalt og poengfattig for Burnley.

Lørdag får vi se om den britiske filosofien og mentaliteten fortsatt duger mot sydlandsk finesse.

Det kan bli hett mellom benkene på Turf Moor.

SPILLER Å FØLGE MED PÅ

Theo Walcott. Det er vanskelig å beskrive stemningen rundt Arsenal for tiden. De ligger dårlig plassert med tanke på Champions League neste sesongen, men tapet mot Swansea utløste uvanlig få dommedagsprofetier da det ble avløst av nyheter om Aubameyang-signering og ny kontrakt for Mesut Özil.

All den tid det er vanskelig å si om  Aubameyang går rett inn på laget velger jeg en annen spiller å følge ekstra med på fra den sene lørdagskampen på Emirates.

397 kamper over tolv sesonger var ikke nok for Theo Walcott til å overbevise Arsenal-fansen fullstendig. Mang en gang de siste sesongene har han vært gjenstand for kritikk og blitt stemplet som ferdig.

Etter to mål mot Leicester ser 28(!)-åringen ut som signeringen Everton trengte. Alt av mål og poeng mot Arsenal blir å betegne som en stor bonus for både Everton og Walcott. Et perfekt utgangspunkt for en spiller som av hele sitt hjerte vil vise at han fortsatt kan, mot et særdeles porøst Arsenal-forsvar.

Han smiler igjen, Theo Walcott! Nå møter han gamleklubben.

KAMP Å FØLGE MED PÅ

Liverpool-Tottenham. Vi er inne i en periode hvor de innbyrdes oppgjørene mellom topp seks-lagene kommer som perler på en snor. I de neste fem serierundene venter seks kamper mellom ligaens kanoner.

Og de store kampene på Anfield kommer med underholdningsgaranti. Her kommer to offensive lag med lett bris i seilene etter midtukekamper de måtte vinne og vant.

Tottenham er et lag som kan passe Liverpool godt og vice versa. Få lag straffer slurv i forsvarsrekker så hardt som Klopps lag. Spør bare Victor Wanyama og Eric Dier, som ble fratatt ballen av hjemmelagets angrepsspillere da Liverpool avgjorde fjorårets møte på Anfield i løpet av de første 20 minuttene. Dette ble på mange måter kampen som sendte Tottenham ut av tittelracet.

Samtidig slurver og surrer få lag så mye i forsvarsspillet som Liverpool. Feilene i kampen mot Spurs på Wembley var så graverende at Klopp i tiden fulgte satte i gang en slags defensiv revolusjon med mye større fokus på forsiktighet og hensyn til mostanderne. Men det er vanskelig å se for seg et hjemmelag som legger seg bakpå søndag ettermiddag. Dersom huggepresset funker som mot Spurs forrige sesong eller Arsenal og Manchester City i denne blir det nok hjemmeseier. Klarer Spurs derimot å spille seg forbi arbeidsmaurene åpner det seg rom for fantastiske Christian Eriksen og Harry Kane.

Resultattips: 1-1

Sadio Mané scoret begge målene da Liverpool vant 2-0 mot Tottenham forrige sesong.

MANAGER Å FØLGE MED PÅ

Antonio Conte. Italieneren har knapt gjort annet enn å klage siden Chelsea løftet ligatrofeet for åtte måneder siden. Før hjemmekampen mot Bournemouth fremsto han utrolig defensiv og bekymret.

Nei, klubben har ikke gitt ham spillerne han gjerne ønsket seg. Og nei, det blir ikke seriemesterskap. Men denne evige sutringen er ingen tjent med. Det lille smilet på resignerte Contes lepper da Nathan Aké, som ble solgt fra Chelsea til Bournemouth før sesongen, satte inn 0-3 på Stamford Bridge, var et tegn på mester-managerens misnøye.

Det er lett å tenke tanken at Conte har lyst til å slutte. Men dagens managere i Premier League kommer på grunn av høye lønninger aldri til å si opp. Conte har halvannet år igjen av sin kontrakt, tjener nærmere 100 millioner kroner i året, og kommer med all sannsynlighet til å sitte til han får beskjed om å pakke og dra.

Det hele begynner uansett å bli en smule tragisk. 13 kamper før slutt ligger nemlig Chelsea god an i ligaen – MYE bedre enn forrige gang de skulle forsvare et seriemesterskap. Snart venter Barcelona i Champions League, noe som naturligvis krever maks av alle aktører.

Men først venter en ganske annerledes oppgave. Det blir spennende å se hvordan Conte løser laguttaket borte mot Watford, for eksempel om han hiver Giroud rett inn i startelleveren.

Interessant blir det også å følge oppførselen og kroppsspråket til både managere og spillere.

Mandag kveld kan vi få svar på om lufta igjen går ut av Chelsea eller om de setter seg oppi kørja og lar den blå ballongen gå.

Han så tung ut onsdag kveld, Antonio Conte. Men laget hans har fortsatt mye å spille for.

Da Alexander Sørloth på overtid av Deadline Day endelig satte navnet sitt på kontrakten med Crystal Palace, markerte det et viktig øyeblikk i livet hans.

Nåløyet inn til Premier League blir stadig vanskeligere å komme gjennom, i global konkurranse med fantastiske spillere over hele verden.

Det snakkes om en overgangssum på 100 millioner kroner i en engangsbetaling, samt flere titalls millioner i tilleggsbetalinger som utløses hvis og når Sørloth oppnår visse milepæler i Palace-drakten.

Først og fremst er det verdt å bemerke hvilken prestasjon det er å bli funnet god nok til å få en slik sjanse. I fotballkarrieren til en norsk spiller som kommer seg opp på et høyt internasjonalt nivå, har Sørloth ved å sette navnetrekket på Premier League-kontrakten forsert det i særklasse vanskeligste hinderet på veien mot en fotballkarriere helt utenom det vanlige.

1568

Tidene har nemlig forandret seg voldsomt i internasjonal fotball. Mens det på 90-tallet nærmest gikk egne fly med norske spillere til engelsk fotball, er det i dag særdeles langt mellom overganger som denne. Det skyldes delvis at norsk fotball relativt sett står mye svakere internasjonalt enn vi gjorde på 90-tallet, men først og fremst at scoutingen til Premier League-klubbene nå er global, der den tidligere rettet seg først og fremst mot de britiske øyer, Vest-Europa og Skandinavia. Derfor er det naturlig å konkludere med at den viktigste faktoren i Alexander Sørloth`s overgang til Premier League er Crystal Palace-manager Roy Hodgson.

Det er vanskelig å se for seg at noen andre Premier League-klubber ville gått for Sørloth nå.

KJENNER NORSK MENTALITET: Roy Hodgson – her fra Viking-dagene mot Lillestrøm i 2005 – har stiftet bekjentskap med mange skandinaver gjennom karrieren. Foto: Håkon Mosvold Larsen / SCANPIX

Når Hodgson så noe i Sørloth som alle andre PL-managere enten vurderte som uinteressant eller ikke var informert om, så skyldes det Hodgsons langvarige relasjon til skandinavisk fotball, og hans historie med vellykkede signeringer fra skandinavisk fotball.

Hodgson har arbeidet både i norsk, svensk og dansk klubbfotball, og har i tillegg vært finsk landslagssjef. I disse periodene lærte han skandinavisk fotball å kjenne, og han ble kjent med mentaliteten til skandinaviske spillere. Spillere fra vår del av verden er lagspillere som fremstår profesjonelle, lærevillige og ordentlige. Der spillere fra andre deler av verden ofte har et fysisk og teknisk ferdighetsregister som går langt uten på oss nordboere, kompenserer vi med en innstilling til fotball som Hodgson verdsetter i sine lagbyggingsprosjekter.

Hodgson har i sin tid i Premier League hentet mange mer eller mindre ukjente spillere fra Skandinavia. Noen – inkludert meg selv – fikk et stort løft i møte med et høyere nivå, mens andre måtte ta til takke med en mer perifer rolle i laget. I Hodgsons regnskap har alle disse spillerne imidlertid gitt et positivt bidrag til hans prosjekter, på trening, i garderoben, i byggingen av klubben.

Det er i dette perspektivet vi må prøve å forstå overgangen til Sørloth, og den vanvittige overgangssummen for en spiller som må klassifiseres som “not proven” på dette nivået.

Den tresifrede millionovergangen til Sørloth er et resultat av Hodgsons forhold til skandinaviske spillere, og omstendighetene er fotballens oppblåste overgangsmarked, og det faktum at dette skjedde på overtid av Deadline Day.

Det er nemlig verdt å merke seg at Crystal Palace her har havnet i en presset situasjon, som selgende klubb FC Midtjylland og gjerne også Sørloth selv (?) kunne dra nytte av i forhandlinger om overgangssum og personlig kontrakt.

PÅ VEI FRAM: Alexander Sørloth fotografert forut for landskamp mot Makedonia i høst. Foto: Terje Bendiksby / NTB Scanpix

Kontakten mellom klubbene ble tatt opp allerede to uker før overgangsvinduet stengte, men Midtjylland var lite villig til å slippe Sørloth, av mange i dansk fotball regnet som Superligaens beste spiller. Da Bakary Sako ble skadet for Palace få dager før Deadline Day, sto klubben plutselig med Christian Benteke som eneste reelle spissvalg, og situasjonen var desperat. Og ettersom Hodgson var klar på at Sørloth var hans foretrukne valg som nyervervelse, hadde Midtjylland og Sørloth gode kort på hånden i forhandlingene.

Dermed kunne Midtjylland-formann Rasmus Ankersen og Sørloths agenter Morten Wivestad og Mike Kjølø presse Crystal Palace-formann Steve Parish mens klokken tikket mot en forlenget tidsfrist på Deadline Day. Fra sitt fasjonable kontor midt i Soho var Parish nødt til å levere spissen til Hodgson, som på sin side hadde fortjent backing i transfermarkedet etter egenhendig å ha løftet Palace fra sisteplass på PL-tabellen etter en fryktelig start med Frank de Boer.

Det er ikke vanskelig å sette seg inn i hvordan Sørloth selv må ha opplevd dette dramaet. I to uker visste han at Palace var interessert, og det må ha vært neglebitende dager og timer opp mot signeringen. Fotballen kan ikke konstruere en mer presset situasjon enn den Sørloth her har opplevd.

Da han satte seg på flyet fra Midtjyllands treningsleir i Dubai, var det tidlig morgen onsdag  (Deadline Day). Ingenting var klart. Treningsøktene i dagene før vil ha vært preget av frykten for å få en skade som  kunne velte overgangen. Oppfyllelse av guttedrømmen og økonomisk sikkerhet for resten av livet, eller ville dette renne ut i sanden? Som spiller hadde han gjort sitt, og hvorvidt dette skulle gå i boks var nå langt utenfor hans kontroll. De første intervjuene med Sørloth etter signeringen viser en mann som naturlig nok er sliten, men svært lettet, og forhåpentlig kan Sørloth falle til ro med de riktige perspektivene på karusellen han har vært med på.

PALACES NYE NUMMER NI: Alexander Sørloths Premier League-karriere kan straks starte. Og det i et draktnummer som stiller krav. Foto: Crystal Palace Football Club

Overgangssum, personlig kontrakt og mediaoppmerksomhet er nemlig bare forstyrrende elementer i det som nå starter for Alexander Sørloth. Det vanskeligste hinderet er passert, og nå handler det om å møte utfordringen med profesjonalitet, positivitet og et inderlig ønske om å bli bedre.

Og da er vi tilbake til Hodgsons tanke bak denne overgangen. I Alexander Sørloth har han fått en spiller med riktig innstilling, fysiske forutsetninger og ung alder. En spiller som kan ta store skritt på kort tid med Hodgson som læremester. Hodgson og hans mangeårige assistent Ray Lewington kommer til å veilede Sørloth i alle elementene som inngår i det å bli en effektiv “number nine”. Oppspillsfasen med mann i rygg, gjenlegget til midtbanspiller eller kant, bevegelsen inn i boksen, duellspillet foran motstanders mål, avslutningsteknikk.

Sørloth er her i de beste hender, og det lover godt. Ikke bare for ham, men på sikt også for norsk fotball og det norske landslaget.

Når Crystal Palace i dag møter Newcastle på Selhurst Park, er Alexander Sørloth i troppen fordi han er god nok. Neste uke er han enda bedre, og i framtiden kan han være så god som han vil.

Grip sjansen, Alexander!

[sumo progid=1293382]

Søndagens kamp mellom Liverpool og Tottenham på Anfield var enda et eksempel på den enorme underholdningsverdien som toppkampene i Premier League gir oss.

Dette er stor idrett! Denne sesongen har topplagene igjen og igjen levert kamper fulle av kvalitet og dramatikk.

I kampens hektiske sluttminutter ble  teamet til dommer Jonathan Moss satt på vanskelige prøver, idet Tottenham ble tildelt to straffespark etter situasjoner som diskuteres heftig i sosiale medier og i en hel verden av fotballinteresserte mennesker.

Det er to vanskelige situasjoner i forkant av begge de tildelte straffesparkene:

1. Harry Kane blir spilt igjennom, og er i klar offside-posisjon. Men Dejan Lovren forsøker å klarere, misser men er borti ballen, og Kane er alene med keeper. Så går Kane i bakken etter at Karius er kommet ut fra målet. Offside eller ikke offside? Felling eller ikke felling?

2. Ballen kastes inn i feltet, og etter flikken ser det ut som offside. I etterspillet forsøker Van Dijk å klarere, men Lamela kommer imellom og går i bakken. Offside eller ikke offside? Felling eller ikke felling?

Etter to nervepirrende diskusjoner mellom Moss og linjedommer, konkluderer dommer Moss med straffespark i begge situasjonene.

1643

Kjør debatt!

Det er verdt å notere seg at det er komplett umulig å komme frem til en sikker konklusjon i denne debatten, til det er situasjonene for komplekse og man gir seg hen til tolkninger og meninger. Fotball er ikke svart eller hvitt, og nettopp dette er ett av elementene som gjør at vi elsker dette spillet.

Fotball er ikke svart eller hvitt, og nettopp dette er ett av elementene som gjør at vi elsker dette spillet

Videre er det interessant å notere seg følgende: Skysports hadde ex-dommer Dermot Gallagher i sitt studio, og han var helt tydelig i sin konklusjon. Dommer Moss gjorde riktig i den første situasjonen. Det var ikke offside og det var straffe.

Vår egen dommerekspert, Mark Clattenburg, var også tydelig i sin konklusjon. Det skulle vært dømt offside i forkant av straffesituasjonen. Her har vi altså to av verdens mest rutinerte og respekterte dommere, som i tillegg har hatt muligheten til å se repetisjoner av situasjonen. De forholder seg til det samme regelverket, og ser de samme bildene.

TO STAFFESPARK: Jonathan Moss har her nettopp bestemt seg for å dømme straffespark til Tottenham for andre gang på ti minutter på Anfield. Foto: Rui Vieira/AP

Likevel konkluderer de forskjellig.

Dermed er vi etter min mening ved kjernen av problemet ved videodømming, som nå prøves i flere og flere ligaer, også Premier League. VAR (Video Assistant Referee) blir av mange ansett som virkemidlet som fremover skal fjerne all tvil rundt situasjoner som de vi fikk på Anfield. Men selv med allverdens repetisjoner og vinkler, fotball blir aldri en eksakt vitenskap.

Dette problemet kjenner vi som jobber i Premier League-redaksjonen godt. Vi har over middels fotballinteresse og forhåpentlig en viss kompetanse, og har i tillegg sett tusenvis av fotballkamper. I tillegg har vi muligheten til å se repetisjoner fra alle mulige vinkler, og om nødvendig kan vi kjøre bildene i slow-motion. Og allikevel:

Noen ganger kan vi ikke konkludere.

Derfor frykter jeg at VAR kan ødelegge noe av dramaet i fotballen. For når dommeren på banen er usikker, skal situasjonene avgjøres i VAR-bussen der andre dommere ser på video.

Men som diskusjonen over viser, noen ganger vil heller ikke disse kunne gi et eksakt svar som vi vet er det riktige svaret!

VAR er i praksis ikke noe annet enn at diskusjonen mellom Moss og linjedommer flyttes til en buss utenfor stadion. Vil vi ikke heller se diskusjonen på banen? Foretrekker vi ikke at det blir avgjort der og da?

Konsekvensene av VAR kan nemlig bli følgende:

• Avgjørelsene flyttes ut til bussen, men heller ikke der kan de konkludere sikkert.
• Det blir stopp i spillet som reduserer underholdningsverdien.
• Det blir evig debatt om hvor langt tilbake i tid man skal trekke bildene og se etter regelbrudd.
• Managerne vil uavbrutt mase om VAR, og fokuset flyttes enda mer bort fra spillet og over i et felt der man kan krangle til det blir mørkt.

Mållinjeteknologien er et gode for fotballen. Enten er ballen over linja eller så er den ikke det. Men offside, hands og taklinger er ofte umulige situasjoner. I disse situasjonene er det etter min oppfatning bedre å la dommerne på banen gjøre sitt beste. Noen ganger tar de feil, hvilket selvsagt er synd, men feil jevner seg ut over tid, og spres noenlunde rettferdig på forskjellige lag. Det burde kunne være noe å leve med for alle.

HEFTIG DISKUSJON: Søndag fikk vi som TV-seere se dommerne diskutere på kloss hold. Foto: Rui Vieira/AP

Diskusjonene rundt dommeravgjørelser tar nemlig ikke slutt med VAR, de fortsetter i evigheten.

Diskusjonene rundt dommeravgjørelser tar nemlig ikke slutt med VAR, de fortsetter i evigheten.

Og i stedet for dette evige maset om dommeren og hans avgjørelser, burde vi kanskje rette mer av vårt fokus mot de fantastiske prestasjonene som spillerne leverte. Når Victor Wanyama sender en rakett i krysset foran The Kop, er det ren nytelse. Og når Mohamed Salah rundlurer hele Tottenham-forsvaret, er det fotballkunst.

Det er dette vi bør diskutere, hylle og beundre.

VAR er en blindvei for fotballen.

[sumo progid=1295666]

Livet er herlig for oss som elsker fotball.

Det er spenning, drama, kunst, engasjement og følelser fra virkeligheten, med andre ord så langt fra ”Reality show” som vi kan komme. Det siste i seg selv er en befrielse for en gammel gledesdreper som meg.

Premier League denne sesongen har levd opp til all forhåndshypingen som vi som jobber med produktet ofte blir beskyldt for å bedrive.

Aldri har vel toppkampene levert bedre underholdning og kvalitet enn denne sesongen, og aldri har det vært så mange lag involvert i nedrykksstriden heller. I hvert fall viste tallene det etter 24 serierunder, hvor det skilte tre poeng mellom 11. og 19. plass på tabellen, den minste avstanden i Premier Leagues historie.

Premier League denne sesongen har levd opp til all forhåndshypingen som vi som jobber med produktet ofte blir beskyldt for å bedrive.

Det eneste vi mangler denne sesongen er spenning om ligatittelen hvor City har vært så strålende at det dessverre har vært nærmest umulig for de andre topp seks-lagene å holde følge.

Senest i går opplevde vi en fantastisk morsom toppkamp som inneholdt alt vi kan ønske oss av drama, enkeltmannsprestasjoner og annen underholdning. Ikke minst dommeravgjørelser som splitter fanskarene og skaper et engasjement og en irrasjonalitet som knapt er mulig i noen annen idrett.

HEFTIG OMTALT: Klikk på bildet for å lese Brede Hangelands blogg om VAR – i lys av søndagens hendelser. Foto: Rui Vieira/AP

Jeg har sagt det tidligere, at å diskutere fotball er vidunderlig morsomt og totalt ufarlig da det sjelden foreligger noen fasit, så det må vi for all del fortsette med. Fotball er følelser på godt og vondt, det å tenke med hjertet er supporterens livslange lodd, og det er sjelden noe setter følelsene mer i sving enn dommeravgjørelser som påvirker resultatet i kampen.

Gårsdagens kamp mellom Liverpool og Spurs var intet unntak med to straffespark til Tottenham de siste fem minuttene, samt to overtidsmål.

Disse hendelsene fikk det til å koke på Anfield og i sosiale medier hvor på vi som elsker fotball igjen dessverre ble sittende etter en forrykende fotballkamp å diskutere dommeravgjørelser. ”Kane var offside”, ”Kane filmet”, ”Lamela var offside”, ”VVD trekker til seg foten” var blant sitatene som haglet på min twitterfeed fra Liverpool supportere, mens Spurs-supporterne på sin side var totalt uenige i utsagnene samtidig som syltynne bildebevis i form av video og stillbilder fra kun en vinkel ble brukt for å underbygge den enkeltes utsagn.

Jeg har ingen planer om å diskutere eller konkludere på disse situasjonene i dag, men heller komme med noen betraktninger om det engasjementet som vises i tide og utide blant oss fotballelskere.

Disse situasjonene og mange flere har jeg tenkt å diskutere med Mark Clattenburg og andre kolleger i et program vi skal lage i april som forhåpentligvis vil gi oss alle en bedre forståelse av og innblikk i regelverket dommerne må forholde seg til. Jeg gleder meg spesielt til å diskutere den første straffen til Tottenham i går, og kommer til å dra paralleller til Kevin Wimmers selvmål mot Arsenal forrige sesong hvor det i begge situasjonene er spillere i offsideposisjon som etter min mening definitivt påvirker forsvarsspillerens handlinger og drar fordel av posisjonen, men som ifølge regelverket kan tolkes som at ikke skal straffes. Slike regler hvor dommerne må følge regelverket, men hvor de fleste som har spilt fotball vil si at det strider mot sunn fornuft, må man sørge for å endre.

Regler hvor dommerne må følge regelverket, men hvor de fleste som har spilt fotball vil si at det strider mot sunn fornuft, må man sørge for å endre

Jeg har ofte nevnt at det er en stor likhet mellom supportere og foreldre i barne- og ungdomsfotballen når det kommer til oppførsel. Det er viktig å presisere her at det gjelder de færreste supportere og foreldre, men de som har denne oppførselen tar gjerne enormt stor plass og fremstår som mange flere enn de er.

Som trener i Obos-og Eliteserien, jobben i TV 2 og pappatrener i barne- og ungdomsfotballen, har jeg fått oppleve begge deler nært på kroppen, og likheten jeg skal fram til er den totalt irrasjonelle oppførselen når ting ifølge supporteren eller foreldrene ikke går deres lag eller unges vei.

Det meldes om konspirasjonsteorier som selv enkelte ledere i Russland ikke hadde klart å komme opp med, og soleklare bildebevis eller forklaringer fra de som sitter med totaloversikten preller av som vann på gåsa. Man er rett og slett ikke villig til å innrømme at man har tatt feil eller er i stand til å se at andre mennesker har en annen oppfatning av situasjonen.

Beskyldninger om at du liker det laget eller hater det laget hagler fordi du mener det var straffe, filming, offside eller synes laget til supporteren spilte en dårlig kamp. Det samme gjelder foreldre som mener sin egen unge blir urettferdig behandlet, får for lite spilletid og/eller at treneren favoriserer sin egen sønn eller datter.

FANTASTISK KAMP: Harry Kane scorer her det siste målet i den utrolige kampen søndag. Foto: Andrew Yates/Reuters

Det at man i toppfotballen har trenere med årelang utdannelse og erfaring i faget sitt, eller at mamma-/pappatreneren jobber dugnad/gratis for at 20 unger skal få trene og spille kamper 2-4 ganger i uka er sjelden med i beregningen. Du som manager er rett og slett udugelig sammenlignet med supportere på tribunen eller i sofaen, og som trener/leder for ungene er du rett og slett en jævla egoist som kun gjør dette for å dyrke frem din egen sønn eller datter…..

Så er det viktig å tillegge at konsekvensene av å agere som en irrasjonell supporter ikke har noen som helst alvorlige konsekvenser,  i motsetning til samme oppførsel blant foreldre. Elendig adferd fører altfor ofte til at trenere/ledere slutter og ungene står uten et tilbud, samt at ungene til de respektive trenerne og de overivrige foreldrene i noen tilfeller vil få disse tingene med seg og oppleve situasjonen veldig ubehagelig.

VIKTIG DEL AV FOTBALLEN: Supporterne, her eksemplifisert med Liverpool-fansen under søndagens kamp mot Tottenham i Premier League, er ett av fotballens viktigste elementer. Foto: Rui Vieira/AP

Engasjementet til supporterne er glemt dagen etter og de som deltar i de ulike debattene på sosiale medier lever veldig godt med at mennesker de ikke kjenner har en annen virkelighetsoppfatning enn man selv. Vi spøkte om det etter sending i går at det var synd at kampen ble spilt klokken 17:30 på en søndag og ikke sent lørdagskveld når folk på puben og diverse vorspiel gjerne har fått litt drahjelp av god drikke. Rasjonaliteten i tilbakemeldingene hadde av erfaring ikke blitt noe bedre da.

Til slutt er det viktig å presisere at jeg elsker engasjementet til våre seere og fotballsupportere generelt, og at dette ikke er en artikkel som dreier som at alle må være enige og venner under en fotballkamp. Tvert i mot så elsker jeg den sterke rivaliseringen som er mellom de enkelte lags supportere, det er det som gir liv og næring til fotballen.

Det at det betyr så mye for den enkelte supporter at man er villig til å gjøre eller si nesten hva som helst for å forsvare og hjelpe sitt lag er helt nydelig. Det eneste jeg prøver å si til de mest irrasjonelle supporterne er at det ikke nødvendigvis er hat, konspirasjon eller udugelighet som ligger bak en trener eller«pundits» ord og handlinger.

Det er faktisk en enorm forskjell på å være supporter og det å jobbe med fotball som fag hver eneste dag. Perspektivet man har når kampen pågår, er veldig ulikt.

Så kjære supportere, dere må fortsette å forsvare og heie på deres lag og dele deres meninger. Det er dere som vet best hva som skal til for å hjelpe laget og skape stemning på tribunen.

Når det gjelder dere overivrige foreldre, så mener jeg hvert jævla ord:

Skjerp dere!!!

1586

1. «Rekordjevnt» stemmer for en gangs skyld

«Det kommer til å bli rekordjevnt», sier vi ofte før sesongen. Nærmest som en refleks, som noe som må sies fordi det er en del av ritualet, men også fordi vi faktisk har studert tropper og managere inngående, og funnet ut at dette må jo bli … rekordjevnt. Og så blir det ikke det. Ikke i toppen i hvert fall.

TUNGT INVOLVERT I BUNNSTRIDEN: Oppgjøret mellom Crystal Palace og Newcastle søndag endte med uavgjort. Begge kan rykke ned. Foto: Matthew Childs/Reuters

Sannheten er at Premier League-vinneren som regel er avklart lenge før siste match. Men om vi denne sesongen tar en titt nedover på tabellen, så skiller det nå tre poeng mellom lag nummer 11 og lag nummer 19.

Tre poeng!

Dette er en nedrykksstrid som gir fansen kaldsvette. Halve Premier League kan rykke ned. Det er smått absurd, og ja, til og med rekordjevnt.

• 11. Watford, 27
• 12. West Ham, 27
• 13. Brighton, 27
• 14. Crystal Palace, 27
• 15. Southampton, 26
• 16. Newcastle, 24
• 17. Swansea, 24
• 18. Stoke, 24
• 19. Huddersfield, 24

«Dette er en nedrykksstrid som gir fansen kaldsvette. Halve Premier League kan rykke ned»

2. Oh Mkhi you’re so fine, you’re so fine you blow my mind

Vi har mye å forholde oss til i livene våre, men enkel kategorisering kan gjøre ting lettere for oss. Ta Armenia, for eksempel. Kanskje verdens eldste land, med en kompleks og til dels grusom historie.  Dette er en gjeng som har blitt herdet av krig, okkupasjoner og folkemord. Historien har gjordt dem harde, tenker vi. Dette er tøffinger.

HERJET I HJEMMEDEBUTEN: Henrikh Mkhitaryan la opp til tre mål i sin første kamp på Emirates som Arsenal-spiller. Trykk på bildet for å lese mer om kampen. Foto: David Klein/Reuters

Men så har vi da Premier Leagues første, siste og eneste armener, Henrikh Mkhitaryan. Jeg sier ikke han er soft, men en sitter med følelsen av at Mourinhos knalltøffe prestasjonskrav ble for mye for ham. Han hadde et blaff i begynnelsen av sesongen, men greide ellers ikke å få fram sitt beste. Han spilte ikke med den selvtilliten og frie spirit’en som en kreativ sjel som han må gjøre.

Dette er ikke et angrep på Mourinho. Hans prestasjonskrav har gitt ekstremt mange pokaler i skapet, og det teller faktisk mest. Men sannsynligvis blir vår armenske venn bedre i Arsenal, der han er blant likesinnede, der spillet i seg selv har en høyere egenverdi, der han kan lage intrikate pasningsmønstre med Özil, titte opp etter kompisen fra gode, gamle dager i Dortmund, og få ros fra onkel Wenger.

Han kommer til å vinne mindre, men kose seg mer. Og for en debut han hadde lørdag. Wow.

3. Keep calm and trust Eddie Howe 

Eddie Howe er en helt. Han har gjort en mirakeljobb i Bournemouth, men med 9. plass forrige sesong var oppsiden denne gang liten. Og nedsiden desto større. Og ja, i perioder har de slitt. Som de to første sesongene i PL.

Men det vi snart må lære er at selv etter lange perioder med svært lite poeng – perioder som tapper et lag for energi og selvtillit – så får han toget på skinnene igjen. Han fikser det. Nå har de tatt 14 poeng på de siste seks kampene. Og kan se ned på bikkjeslagsmålet i bunn.

Eddie Howe er en helt.

4. Swanseas medisinske støtteapparat ligger i forkant!

Scene fra Swanseas treningsanlegg, januar 2018:

Fysioterapeut: Boss, could I have a word?

Manager: Fire away.

Fysio: I think we should think about bringing in a midfielder and an attacker in this transfer window. Leroys achilles and Wilfrieds knee don’t look right.

KRISE FOR HAM, MEN IKKE FOR LAGET: Leroy Fer skadet seg mot Leicester. Foto: Ben Stansall/AFP

Manager: OK, then.

Jeg sier ikke at det var slik det foregikk, men når du kjemper for livet for å overleve i PL, og Leroy Fer ryker akillesen og Wilfried Bony korsbåndet i samme kamp, er det katastrofe. Fullstendig krise. Akkurat når transfervinduet har stengt. Det som hjelper godt på, er at du akkurat har hentet Andy King fra Leicester og Andre Ayew fra West Ham. Da er det bare å gå ned på kne og takke gud for at de handlene gikk gjennom.

5. Sesongens kamp? Det blir stadig vanskeligere å velge.

Igjen ble en toppkamp til et ellevilt drama. Der er blitt spilt bedre kamper enn Liverpool – Tottenham denne sesongen, men ikke mer dramatiske. Tidligere har vi gjerne sett ti toppkamper som til sammen har hatt mindre dramatikk enn de siste ti minuttene i denne matchen.

Nå er det slutt på å nulle hverandre ut, her stormes det på, og en scorer spektakulære mål i prosessen. Det blir en gøyal kåring i mai, med sesongens beste kamper. Sjelden har det vært mer å velge mellom.

[sumo progid=1295666]

6. WBA og Huddersfield rykker ned. Probably.

Vi har allerede påpekt at der er et unikt rotterace i bunn. Men vi kan også slå fast at West Brom og Huddersfield sannsynligvis ryker. Om du ikke tror på hva en avdanket fotballspiller fra Madla sier, så sjekk bookmakerne. De lever av dette, og vet vet som regel hvor landet ligger.

West Bromwich spiller faktisk litt bedre nå under Pardew, mener noen. Det blir bare så veldig lite poeng av det. Når du ryker hjemme for Southampton, som står midt i krisen selv, er jeg redd det blir tungt. Klubben hadde sannsynligvis byttet cupseieren på Anfield mot tre poeng lørdag. Men det er faktisk ikke lov.

Huddersfield har møtt veggen skikkelig. Tynne prestasjoner og få poeng. Litt bedring så vi i spillet mot Manchester United i helga, men nå må et Bournemouth-lag i godt driv slås på søndag. Da passer det  veldig dårlig med omkamp i FA-cupen mot Birmingham denne uka. Det ser vi sannsynligvis i laguttaket.

[sumo progid=1295336]

7. Football – bloody hell

Chelsea-fansen får ha meg unnskyldt for å bruke et Alex Ferguson-sitat om situasjonen i London-klubben. Men fotball lager stadig lager situasjoner som nesten ingen trodde var mulig. Knusende overlegne forrige sesong, nå i fritt fall.

(Du reagerer kanskje på bruken av «fritt fall»-begrepet – de ser jo ned på Tottenham og Arsenal fra sin tabellposisjon. Men når du ryker med til sammen 1-7 mot Bournemouth og Watford, så er det krise.)

IKKE LENGE SIDEN: Antonio Conte med Premier League-troféet i mai. Foto: Frank Augstein/AP

Og vi kan ane et visst mønster her. Siden Mourinho tok over i 2004, har Chelsea vunnet pokaler i:

• 2005
• 2006
• 2007
• 2009
• 2010
• 2012
• 2013
• 2015
• 2017

Det kaller jeg en imponerende liste. Men den kan også antyde at det blir stadig vanskeligere å gjenskape suksess. Listen over lag som har vunnet Premier League viser det samme. Det blir nå i hvert fall ti sesonger siden noen har greid å forsvare trofeet.

De trofeløse årstallene som du ser mangler ovenfor, har gitt Chelsea-manageren sparken. Ja, til og med noen av årstallene med pokaler har gitt manageren sparken.

Og februar har ofte vært måneden der tålmodigheten til Abramovich har tatt slutt.

Med kommende kamper både i FA-cup og Champions League, er det jo spesielt at vi skal se på Antonio Conte som dead man walking. Men historien viser at det til og med er en sannsynlig utgang.

Guus Hiddink får muligens en telefon snart.

[sumo progid=1296242]

<< Forrige uke   12. februar – 18. februar   Neste uke >>

Utenom Chelsea – West Bromwich mandag, håndball på onsdag og rally til helgen, er det forholdsvis stille på vår side denne uken. OL i Pyeongchang  er i full rulle, og mye av det vanlige seriespillet i forskjellige idretter er foreløpig satt på pause. MEN, for alle dere som bare elsker å følge med oss har vi laget et OL-program som vi sender hver dag, så fint kalt OL-stua Med det sagt, len dere tilbake, nyt de olympiske lekene og så kommer vi sterkere tilbake etter hvert! HEIA NORGE 

Mandag 12. februar:

OL
06.00 OL-stua på TV 2 Sumo

Premier League
20.30 Chelsea – West Bromwich på TV 2 Sumo og TV 2 Sport Premium

Tirsdag 13. februar:

OL
06.00 OL-stua på TV 2 Sumo

Onsdag 14. februar:

OL
06.00 OL-stua på TV 2 Sumo

Håndball, eliteserien (menn)
20.15 Elverum – Drammen på TV 2 Sumo og TV 2 Sportskanalen

Torsdag 15. februar:

OL
06.00-15.00 OL-stua på TV 2 Sumo

SHL
18.50 Brynäs – Örebro på TV 2 Sumo og TV 2 Sport Premium 2

Rally-VM
20.00 SS1, Sverige på TV 2 Sumo og TV 2 Sportskanalen

Fredag 16. februar:

OL
06.00-15.00 OL-stua på TV 2 Sumo

Lørdag 17. februar:

OL
06.00-15.00 OL-stua på TV 2 Sumo

Rally-VM
15.00 SS14, Sverige på TV 2 Sumo og TV 2 Sportskanalen

Søndag 18. februar:

OL
06.00-15.00 OL-stua på TV 2 Sumo

Rally-VM
12.00 SS19 Power Stage, Sverige på TV 2 Sumo og TV 2 Sportskanalen

Uansett hvilket lag ditt hjerte ligger nærmest, er det aldri kjedelig å se Liverpool spille fotball. Uansett hvilke spillere du har på Fantasy-laget ditt, er det aldri lurt å ikke gi kapteinsbindet til Mohamed Salah. Selv hjemme mot Spurs. 

Med den ene spilleren foran Salah på toppscorerlista på den andre banehalvdelen, lå alt til rette for en durabelig head-to-head mellom denne sesongens to viktigste – og beste – Fantasy-spillere på Anfield søndag kveld. Alt handlet selvfølgelig om Mohamed Salah og Harry Kane, men vi som lever i fantasien var ikke enige om hvem av de som ville skinne størst i flomlyset på Anfield. 17.1% hadde prins Harry som sin kaptein denne runden, mens 13.1% hadde gitt bindet til farao Mohammed. Og de av oss som tenkte at forbannelsen om å ha kaptein i tidligkampen på lørdag plutselig ikke er sann lenger, siden det tross alt var Manchester City som spilte mot et skadeskutt Burnley, tryglet og ba til Fantasy-gudene om at de to spillerne med den høyeste eierandelen – Salah 56.4% og Kane 43.9% – skulle ta seg en liten pust i bakken fra all denne poengplukkinga. Dessverre kan man ikke få alt man ber om.

Som om det ikke var noe tvil om det fra før, beviste Mohamed Salah nok en gang hvor umenneskelig god han er – og hvor vanvittig viktig han er for Liverpool. Ut av ingenting scorer egypteren to mål og dunker nye femten poeng rett i kassa. Salah scorer når som helst, mot hvem som helst, fra hvor som helst på banen. Dermed finnes det ingen forklaringer på hvorfor Salah ikke skal ha kapteinsbindet i hver eneste runde fram til sesongslutt, med mindre han blir skadet.

Det eneste argumentet er Harry Kane.

Kane beholdt roen etter å ha brent den første straffen på Anfield. (Foto: Scanpix)

Ja, han bommer på straffe, men når du går frem bare fem minutter etter at du har prøvd å være smart ved å skyte midt i mål, og laget ditt i tillegg har sluppet inn i mellomtiden, er presset så vanvittig mye større. Det vitner om en mental styrke jeg bare kan drømme om å ha, og det beviser at Harry Kane også kan score når som helst, mot hvem som helst. At Kane totalt ender på fire poeng er kanskje en skuffelse, men det er fortsatt dobbelt så mye poeng som Sergio Agüero og Kevin De Bruyne leverte dagen før. Og Kane bommer aldri på en straffe igjen denne sesongen.

Derfor er det store – og det eneste – dilemmaet resten av denne sesongen om hvem du skal ha som kaptein av Salah og Kane. Står du uten en av dem, eller til og med begge, hadde jeg gjort noe med den saken noe så brennkvikt. For både Liverpool og Tottenham har blant de fineste kampene ut sesongen. Liverpool møter bare to av topp seks-lagene (United i runde 30 og Chelsea i runde 37) på sine siste tolv kamper, i tillegg til at Liverpool er en av fire lag som med all sikkerhet har kamp i runde 31. Tottenham møter tre av topp seks-lagene på sine siste tolv, og starter allerede neste runde mot Arsenal på Wembley – deres argeste rival som avviste Kane da han var ung gutt og som Kane senere har scoret seks mål på seks kamper mot.

Selv “nye” Arsenal skal få problemer med å stoppe Kane. Men Spurs skal jaggu meg få svetta litt når Mkhimeyang kommer på besøk også. 

Bestekompisene fra Dortmund er gjenforent – og fant tonen fra første sekund mot Everton. (Foto: Scanpix)

Showfaktoren på Emirates var skyhøy, og Arsenals offensive lekenhet, finesse og tempo gledet både supportere og Fantasy-hjerter. Pierre-Emerick Aubameyang var meldt pjusk før kamp, men lysten til å være med på leken med en gang ble for stor for Arsenals nye nummer fjorten. Siden Aubameyang ikke kan spille i Europa for Arsenal, vil gaboneseren garantert være et trygt valg fremover, og jeg sikler allerede. Selv en lang halvmeter offside kunne ikke stoppe Mkhitaryan fra å assistere sin partner in crime fra tiden i Borussia Dortmund, og vrakgodset til Mourinho så ut som alt annet enn en spiller som ikke var god nok for et topplag i Premier League. Lille Mickey noterte seg for hattrick i assists, men må finne seg i å stå pent i køen bak hattrick-hero Aaron Ramsey som stjal alt av rampelys og flomlys. Waliseren scoret tre mål på tre skudd, var ekstremt giftig med sine sene løp inn i sekstenmeteren, og det skal bare enda en skade til for at Ramsey ikke er fast i startelleveren.

Spørsmålet er om Ramsey vil fortsette å levere, og svaret på det har dessverre ingen, men det er verdt å merke seg at Ramsey har kommet til flere skudd og store sjanser på bare seksten kamper fra start denne sesongen, enn i sin enorme 13/14-sesong. Selv om Ramsey er en million billigere, ville jeg valgt Mkhitaryan siden jeg tror Mkhitaryan har et jevnere og høyere poengsnitt i seg.

De neste ukene er det lurt å tenke seg ekstra nøye om, for etter kommende runde begynner cup-kjøret. Alle topp seks-lagene skal ut i Europa etter neste runde, og spesielt Manchester City og Liverpool vil nok rotere før de reiser til bortekamp i Champions League tre dager senere. Tottenham og Arsenal vil kjøre på med toppet mannskap i Nord-London derbyet, mens Manchester United skal innom FA-cupen før de drar ut i det store utland, så der er det ingen grunn til rotasjonsbekymring. Chelsea har også FA-cup og Champions League etter neste ligakamp, men hos de regjerende seriemesterne er det ikke bare bekymring, det er full alarm. Marcos Alonso var ikke i troppen mot Watford, men vil etter all sannsynlighet være klar til neste kamp mot West Bromwich.

Hvor lenge er Antonio Conte manager i Chelsea? (Foto: Scanpix)

Spørsmålet er heller om mektige Abramovich begynner å rotere på trenerbenken. 

AMETYSTENE: Kronprinsesse Mette-Marit bærer i dag det vakre ametystgarnityret til grand galla. Her ser vi diademet og øresmykkene i prinsesse Madeleines bryllup i 2013 – og under blondecapen kan man skimte den tilhørende brosjen med anheng på ordensbåndet. (stella)

Månedens edelsten!

Den  lilla ametysten er internasjonalt anerkjent som februar måneds såkalte “birthstone”.

Juveler med denne vakre smykkestenen finnes i de fleste kongehus – i alt fra små brosjer til hele såkalte “garnityrer”,  store smykkesett med diadem og collier , øresmykker og armbånd.

Et slikt stort smykkesett finnes også i det norske kongehus, der det i dag disponeres av kronprinsesse Mette-Marit.

SOM HALSKJEDE: Dronning Sonja bar en rekke ganger det vakre hovedsmykkket som collier . Her ved middagen på Akershun kvelden før kronprinsbryllupet i august 2001. (ntb)

De utsøkte ametyst-smykkene kom inn i den norske kongefamilien som en gave til dronning Sonja fra kong Harald til hennes 60-årsdag i 1997.
Og Sonja bar dem da også første gang ved kongeparets felles 60-årsfeiring i Stiftsgården i Trondheim i juni det året.

Det praktfulle ametyst-garnityret består av en rekke ulike deler , som kan varieres og anvendes på flere måter.
Det store hovedsmykket kan således bæres både som halskjede og som diadem – og dronning Sonja bar det da også i en årrekke i begge varianter.

SOM DIADEM: Dronning Sonja bar også hovedsmykket som diadem, slik svigerdatteren gjør. Her ved en gallamiddag til ære for Belgias daværende kongepar på Akershus slott høsten 1997. I halsen bærer hun en enorm diamantinnfattet ametyst etter dronning Maud  som anheng (ntb

Kronprinsesse Mette-Marit har imidlertid til nå kun anvendt det praktfulle hovedsmykket som diadem.

Slik bar også prinsesse Märtha Louise det store smykket , da hun fikk låne det til kronprinsesse Victorias store bryllupsfest i Stockholm i juni 2010.
Da var et ametyst-armbånd og et diamantkjede som hører til smykkesettet hektet sammen som halsbånd.
Med den tilhørende brosjen som midtstykke og anheng.

FIKK LÅNE: Prinsesse Märtha Louise fikk låne ametystene til kronprinsesse Victorias bryllup i Stockholm i juni 2010. Halskjedet her er satt sammen av et armbånd ig en diamantlenke med den tilhørende brosjen som midtstykke og anheng. (ntb)

Har du kommentarer, spørsmål elller forslag til Kongebloggen?

Skriv til meg på mail                         kjt@tv2.no

Følg meg også på twitter               tv2KjellArne

– EN VAKKER GEST! TV2s kongehusekspert Kjell Arne Totland hilser på dronning Sonja ved en gallamiddag til ære for Belgias kongepar på Akershus slott. – Jeg synes det var en veldig vakker  og omtenksom gest av Hennes Majestet å bære sine ametyster denne kvelden, sier kongehuseksperten. –  Og det var neppe tilfeldig… Juvelene matcher jo fargern på  ordensbåndet til den fornemme belgiske Leopold-ordenen perfekt.  I bakgrunnen kong Albert av Belgia, som er kong Haralds fetter og gode venn  – og gift med italienskfødte dronning Paola . (ntb)

Har du kommentarer, spørsmål eller forslag til Kongebloggen?

Skriv til meg på mail                       kjt@tv2.no

Følg meg også på twitter             @tv2KjellArne

Nå er det stille før stormen. Utover mot horisonten ligger både doble og blanke Fantasy-runder og vaker i vannkanten, og etter helgens runde vil vi få øye på hvilke lag og spillere som fortjener et ekstra fokus inn mot slutten av sesongen.

I løpet av den neste uken spilles det kvartfinaler i FA-cupen, som vil si at jo flere lag fra Premier League som går videre til semifinaler, jo færre kamper spilles i runde 31. De kampene som utgår i runde 31 vil spilles i runde 34, og hvordan du får flest mulig poeng ut av disse rundene holdt Mina et mini-foredrag om i gårsdagens sending. Om du ikke har sett det, er det bare å klikke seg inn på TV 2 Sportens Facebook-side og se sendingen i reprise! 

I tillegg til FA-cup, begynner også sluttspillet i Champions League til uken. Tottenham, Liverpool og Manchester City skal reise på bortekamp i Europa om bare noen dager, og rotasjonsspøkelsene begynner å sveve igjen. Pep Guardiola var tydelig på dagens pressekonferanse at dette er et kritisk punkt i sesongen, og uttalte at han helst ønsket å hvile Sergio Agüero i helgen, men har ikke noen annen spiss. Om Raheem Sterling plutselig spiller falsk nier vil ikke være noe sjokk, men magefølelsen tilsier at Agüero spiller fra start og blir tatt av midtveis i andre omgang. John Stones er kampklar igjen, og dermed er det nærmest umulig å spå hvem som starter i midtforsvaret for City i helgen. Om du har City-stoppere på Fantasy-laget ditt, bør du slukke flammene i peisen så raskt som mulig og ikke utsette deg selv for rotasjonsflammene.

Hvor er, hvor er, hvor er Riyad? (Foto: Scanpix)

Riyad Mahrez har vært en sak for Tore Strømøy den siste tiden, men alle episoder av Tore på sporet har en lykkelig slutt, så Mahrez har møtt opp på trening igjen i dag. Om Mahrez går rett tilbake i startoppstillingen er usannsynlig, for Mahrez vil nok bli sittende igjen i City-garderoben etter kampen og nekte å bli med hjem igjen til Leicester. Alvaro Morata er fortsatt ikke kvitt ryggskaden og spiller ikke denne runden, mens Andreas Christensen sliter fortsatt med hamstringen og sliter med å rekke hjemmemøtet med West Bromwich mandag kveld. Joe Gomez blir heller ikke spilleklar til helgen, men Phil Jones er frisk igjen og er med på bussen nordover til Newcastle. Stephen Ward er også med i Burnley-troppen som reiser til Swansea, men mangler kamptrening, i likhet med Marko Arnautovic som har trent denne uken, og med tanke på den begredelige formkurven til West Ham, vil Arnautovic være tilbake på London Stadium igjen lørdag ettermiddag.

Rent fysisk er det ingen problemer med Jay Rodriguez, men West Bromwich-spissen er blitt anklaget for rasisme denne uken og står i fare for å bli suspendert i flere kamper. Rodriguez selv bedyrer sin uskyld, men sjansen for at Rodriguez er på blokka til Alan Pardew denne runden er ganske liten.

Dermed er Rodriguez naturlig nok ikke med i rundens utvalgte – som ser slik ut: 

Bakerst i buret står Pope, som har levert seksten poeng på sine to siste kamper uten å holde nullen. Foran paven står Daniels enda en runde, ettersom Huddersfield har glemt hvordan man scorer mål i fotball. Alexander-Arnold får spille i skadefraværet til Gomez, og borte mot Southampton skal det være gode sjanser for både smultring og assist. Bauer har gått rett inn i Stoke, som ser mye bedre ut defensivt under Lambert, og Brighton er et mye dårligere lag borte i Stoke-on-Trent enn hjemme på sørkysten.

Tottenham er et mye bedre lag med Eriksen på banen, og dansken i storform vil kose seg mot Arsenal-forsvaret som aldri holder nullen. Denne sesongens Fantasy-gud, Mohamed Salah, får kapteinsbindet fordi egypteren er den mest stabile poengplukkeren etter å ha levert målpoeng i femten av sine siste sytten kamper. Etter tre assists forrige runde, får Mkhitaryan tillit i Nord-London derbyet. Arsenal må score minst to for å vinne, og det betyr at Mkhitaryan plukker enda flere målpoeng. Sterling trives mye bedre på hjemmebane, har levert førtini poeng på sine siste fem kamper på Etihad – og bommer aldri på åpent mål igjen. Shaqiri komplementerer midten denne runden, nå scorer sveitseren til og med på hodet, og scorer Stoke, er Shaqiri alltid involvert.

Helt framme er det umulig å komme utenom Harry Kane og Sergio Agüero. Kane har scoret fire mål på sine siste tre hjemmekamper mot Arsenal, og topper fortsatt skuddstatistikken helt overlegent. Tross rotasjonsrisiko på Agüero, har ikke City andre spisser i nærheten av nivået til argentineren. Agüero har syv mål på sine siste fire hjemmekamper, og skulle Pep hvile sin stjernespiss siste halvtimen, har Agüero garantert gjort nok skade på Leicester-forsvaret før den tid.

Husk deadline lørdag kl. 12.30, lykke til alle sammen!

“Engelske spillere er blitt eksperter på filming!”

Arsene Wenger leverte denne påstanden med et lurt smil før det 174. derbyet mellom Tottenham og Arsenal lørdag.

Et subtilt stikk til Dele Alli og Harry Kane etter det som skjedde på Anfield søndag.

Samtidig imøtegår Wenger Spurs-manager Mauricio Pochettino, som i et slags forsvar for egne spillere fremholdt at fokuset på “diving” er blitt altfor stort. Det handler om å lure motstanderne, mener han. Blir man oppdaget, som Dele Alli mot Liverpool, blir man straffet – end of story.

SENDTE STIKK: Se Arsène Wengers stikk til Dele Alli og Mauricio Pochettino i sportsnyhetene ved å klikke på dette bildet. Tar deg direkte til den delen av sportsnyhetene. Foto: Scanpix/montasje

Så enkelt er det nok ikke i England. “Diving” er en type juks som setter de store følelsene i sving på balløya. Dette vet Wenger, han har vært over 20 år i London og har en intuitiv forståelse av hvordan engelskmennene ser på fotball – et spill de føler er deres. Pochettino treffer ikke denne nerven særlig godt med sin bagatellisering av problemet.

Det er på dagen tolv år siden avisen The Times på lederplass tok til orde for å kaste juksemakerne ut av fotballen. “Say no to diving”-kampanjen som fulgte fikk stor oppslutning. Tolv av Premier League klubbene stilte seg bak, både spillernes- og managernes interesseorganisasjoner var også ombord.

Symbolet med en sprellende spiller inne i et forbudt-skilt dukket opp overalt. Det spredte seg til UEFA og optimismen var stor; nå skulle denne styggedommen som griset til “the honest game” utryddes.

Det var i 2006. Ti år senere, i sesongen 2016/17, ble det delt ut 25 gule kort for filming. Så langt denne sesongen er tallet 19.

Utlendingene fikk skylden for å ha brakt med seg denne pesten til England. Ironisk nok var det Wengers tidligere elev, Robert Pires, som satte fart på diskusjonen da han falt lett i hjemmekampen mot Portsmouth i 2003/04 – straffesparket berget ett poeng for Arsenal som gikk ubeseiret gjennom sesongen.

VANSKELIG Å FÅ TAK PÅ: Robert Pires har driblet mange opp gjennom årene. Her i duell med Jan Gunnar Solli og Rosenborg på Lerkendal i 2004. Foto: Lise Åserud / SCANPIX

Måten Pires jukset på har blitt den klart mest utbredte formen for filming. Han la igjen et bein, oppsøkte kontakten med motspiller og konstruerte dermed en forseelse. Fotball spilles i et stadig høyere tempo, og dermed er dette en type situasjon som er ekstremt vanskelig for dommerne å lese. I dag beherskes denne svartekunsten like godt av engelske spillere – der har Wenger et poeng. Ifølge Times straffes engelskmenn oftere for filming enn utlendinger, i forhold til antall kamper de spiller. Det støttes av denne oversikten over spillere med flest gule kort for filming siden starten av 2015/16:

• Dele Alli (Tottenham Hotspur) – 3
• Wilfried Zaha (Crystal Palace) – 3
• Raheem Sterling (Manchester City) – 2
• Leroy Sane (Manchester City) – 2
• Adam Smith (Bournemouth) – 2
• Pedro (Chelsea) – 2

Filming setter sinnene i kok hos supportere generelt, og hardføre engelske fans spesielt. Det er juks, men samtidig en demonstrasjon – ja nesten en feiring – av å være en pingle. Alle ser syndene begått av andre lags spillere, det er mye vanskeligere å ta innover seg at ens egne helter også er blant jukserne.

Det er mye vanskeligere å ta innover seg at ens egne helter også er blant jukserne

Denne listen som gjelder fra sesongen 2013/14 og fram til i dag viser at Chelsea er det laget med klart flest gule kort for filming. Wengers Arsenal er eneste topplag som mangler blant de elleve verste…

UTVIST FOR FILMING: Chelseas Pedro måtte forlate banen mot Norwich i FA-cupen. Foto: David Klein/Reuters

• Stoke: 11
• Man City : 11
• Swansea: 11
• Liverpool: 12
• West Brom: 12    
• C Palace: 12
• Man United: 13
• Tottenham: 14
• Southampton: 14
• Sunderland: 19
• Chelsea: 21

The Times klinket til og ville kaste juksemakerne ut av fotballen. Dit kommer vi neppe, men kanskje vi kan kaste dem ut av gutterommet

Hvis vi er enige om at filming ødelegger fotballen, bør vi ta avstand fra dem som bedriver det. Rive ned plakatene av stjerner som er tatt i juks, uansett klubb. Jeg syntes Rivaldo var et geni helt til han kastet seg i bakken og holdt seg til ansiktet etter å ha fått en ball i låret (!) under en VM-kamp mot Tyrkia i 2002…

Det handler om holdninger, og det er derfor jeg misliker Pochettinos lettvinte omgang med Dele Allis gjentatte forsøk på juks. Manageren har et soleklart ansvar for å sette en moralsk standard i spillergruppa.

Så er utfordringen at alle jukser, ihvertfall litt, og at grensene viskes ut. Spillere stjeler noen meter ved dødball, appellerer for et innkast de ikke har rett på, trøyeholding på corner, taktiske fellinger for å stoppe kontring – listen er lang og syndene mange.

Forskjellen er at disse forseelsene i større grad aksepteres av oss som elsker fotball. Filming er noe annet.

Det er på tide å børste støv av slagordet fra 2006:

Hva har skjedd med Huddersfield?

David Wagner-guttene sjarmerte oss til gagns i starten av sesongen, slo blant annet Manchester United og var på øvre halvdel av tabellen til slutten av november.

FLØY HØYT: Aaron Mooy jubler etter å ha satt inn ledermålet mot Manchester United i oktober. Foto: Lindsey Parnaby/AFP

Les også:  Adam (9) hylles etter at han ga Huddersfield-helten fem pund i belønning for mål mot United

Alle var begeistret. Kompisen til Jürgen Klopp hadde kommet til Premier League og vist at man kunne hevde seg med de store gutta. Smilene gikk nesten rundt. Drømmen var blitt virkelighet.

Så begynte det med ett å sive luft ut av ballongen. 0-4-tapet mot søndagens motstander Bournemouth i runde tolv var starten på den første tunge perioden, i et oppgjør som for øvrig er ett av to i Premier League-historien der et lag har fått rødt kort i første omgang og allikevel vunnet med fire mål. (West Ham-Chelsea 0-4 og rødt kort på Frank Lampard i mars 2008.)

Slike fiffige statistikker fra Opta kan være litt gøye å ta tak i, og flere vil følge i dette innlegget.

Visste du for eksempel at Callum Wilsons hat trick i det nevnte oppgjøret kom som resultat av et han scoret med alle skuddene han hadde på mål i det oppgjøret? Ikke jeg heller. Før jeg sjekket.

1808

Uansett var 0-4-tapet bare starten på det som må ha føltes som en blandet periode for laget fra den tradisjonsrike markedsbyen. For drømmen om å spille Premier League-fotball levde jo i beste velgående, og sjelden har vel fansen vært høyere oppe, men samtidig begynte tapene å rulle inn over dørstokken på John Smith’s Stadium.

Tre nye tap fulgte, og mange var i ferd med å avskrive terrierne og påpeke at Premier League hadde blitt for tøft for dem.

Men så slo de plutselig tilbake. En relativt sterk desembermåned så dem gå ubeseiret i fem av sju kamper, inkludert råsterke 4-1 borte mot Watford 16. desember, men dette er også den siste kampen Wagners menn har vunnet.

TUNG TID: David Wagner sliter med å få sitt lag til å vinne seriekamper for tiden. Her fra omkampen mot Birmingham i FA-cupen, som riktignok endte med 4-1-seier etter ekstraomganger. Foto: Reuters/Carl Recine

Tre uavgjortkamper avsluttet desember, mens det i 2018 har vært bekmørkt og poengløst. Se bare på denne resultatrekken:

• Leicester-Hudderfield 3-0
• Huddersfield-West Ham 1-4
• Stoke-Huddersfield 2-0
• Huddersfield-Liverpool 0-3
• Manchester United-Huddersfield 2-0

Blytungt. Bekmørkt. Knallhardt møte med Premier League-virkeligheten. De heroiske månedene i høst er på vei til å gå fullstendig i glemmeboken, og formpilen er åpenbart ligaens verste.

Ja, faktisk er de det eneste laget av alle 92 i det engelske ligasystemet som ikke har tatt et eneste poeng i kalenderåret 2018.

Seier i FA-cupen etter omkamp mot Birmingham fra bunnen av Championship kan ha hjulpet på selvtilliten, men i Premier League-sammenheng er faktisk spesielt hjemmeformen nå i ferd med å nærme seg historisk svakt nivå. Huddersfield kan nemlig bli det fjerde laget i Premier League-historien til å tape tre strake hjemmekamper med tre mål eller mer.

Her er de negative hjemmebane-resultatrekkene som Wagner-laget ikke ønsker å komme inn i samme selskap som:

• Bradford: 1-4 mot Sunderland, 0-3 mot Manchester United og 0-3 mot Aston Villa i januar/februar 2018
• Derby: 0-6 mot Aston Villa, 2-6 mot Arsenal og 0-4 mot Reading i april/mai 2008
• Swansea: 1-4 mot West Ham, 0-3 mot Bournemouth og 0-4 mot Arsenal i desember/januar 2016/17

Til sammenligning er søndagens motstander Bournemouth fullstendig i andre enden av formskalaen. Joshua King og hans lagkamerater står med sju strake kamper uten tap i ligaen, deres lengste rekke på øverste nivå noensinne, og forut for runden var de på tredjeplass på «2018-tabellen», med elleve poeng på årets fem første kamper.

SCORET, SNUDDE OG VANT: Joshua King var blant målscorerne da Bournemouth snudde kampen mot Stoke i forrige Premier League-runde. Les mer om kampen ved å klikke på bildet. Foto: Reuters/Peter Nicholls

Miniputten som mot alle odds har klart å etablere seg i Premier League etter debuten på øverste nivå av den engelske fotballpyramiden i 2015, er i ferd med å motbevise alle forhåndstips på ny. Og på mange måter er sørkystyndlingene «det motsatte av Huddersfield». En tung sesongstart, men bedring i de siste ukene.

Og bare det at Huddersfield-Bournemouth er et Premier League-oppgjør i 2018 er jo egentlig ganske vilt. For til tross for Huddersfield storhetstid forrige århundre, blant annet med tre strake ligatitler på 20-tallet, er det ikke det første laget man de siste 40 årene har tenkt på som «hjemmehørende» på engelsk fotballs øverste nivå.

Men kanskje nettopp på grunn av dette føler fansen ekstra stolthet når lagene nå løper ut til Premier League-oppgjør søndag. To klubber som begge har fått kjenne på alle nivåer av det engelske ligasystemet. To klubber som har møtt hverandre på alle nivåer. Ja, faktisk kan Bournemouth bli den sjuende klubben Huddersfield slår på alle fire nivåer i ligasystemet. (Det samme har de gjort mot Bradford, Brentford, Bury, Grimsby, Portsmouth og Watford).

Skal det bli et faktum i denne omgang, må imidlertid den negative formkurven snus fullstendig på hodet. For dersom hjemmefansen igjen skal få noe å juble for på John Smith’s Stadium er det mer enn én trend som må snus.

Sist gang de to lagene møttes nettopp der var nemlig på åpningsdagen av Championship i 2014/15.

Da vant Bournemouth 4-0. Callum Wilson scoret to…

I GRAND GALLA Danmarks regentpatr har i alle år vært et praktfullt syn i grand galla ved kongehusets store fester og middager: Margrethe i sine utsøkte rober og gnistrende arvesmykker: Henrik i sine praktfulle uniformer ,med store epåletter i gull og tilhørende snutehatt med strutsefjær . De senere årene har han imidlertid forertrukket å kle seg i kjole og hvitt – hvis han i det hele tatt har dukket opp. (ntb/scanpix)

– Han er den mest franske av alle dansker – og den mest danske av alle franskmenn!

Ja, slik karakteriserer en av prins Henriks aller næmester venner sin kongelige jaktkameat.
Og det er så absolutt noe i dette…

I min jobb som hofftreporter og kongehusekspert har jeg  selv møtt den danske prinsgemalen en rekke ganger i årenes løp – både i Danmark , på vinslottet i Frankrike og under hands  besøk i Norge.

Og jeg har  alltid opplevd ham som en vennlig og velutdannet person med spesiell interesse for kunst og kultur.
Og utvilsomt både fargerik og spennende.
Som Margrethe er han den sann kunstnersjel! Og dessuten både en stor  gourmet og like stor gourmand – med flere kokebøker på samvittigheten. Den mest kjente  heter for øvrig:  Ikke bare gåselever!

Henri Laborde de Montpezat  jobbet ved den franske ambassaden i London, da den daværende danske tronfølgeren møtte ham i et privat bryllup –  og forelsket seg hodestups.

Jeg har norske diplomatvenner, som kjente den unge franske ambassadesekretæren den gang –  og de omtaler ham alle som “mørk og kjekk og veldig sjarmerende!”

Ptrins Henrik, som ble hans nye danske navn, sjarmerte da også danskene – og resten av verden – fullstendig i senk , da han i sin tale til bruden  i partyteltet på Fredensborg slott i juni 1967 , med glimt i øyet sa noen få setninger på gebrokkent dansk.

GODT TEAM MED GOFD TONE: Margrethe og Henrik har i alle år vært åpne og slagferdige i sine møter med pressen, Og de to har aldri vært redde for å vise sine varme følelser for hverandre. Margrethe er fortsatt like forgapt i sin franske “Henri”. – Han har heldigvis beholdt simn perrsonlighet fr den gang jeg møtter ham – og som jeg forelsket meg i, sier hun selv.  (ntb/scanpix)

I årenes løp skulle imidlertid ikke hans dansk bli så veldig mye bedre… Mye fordi han og hans “Daisy”  alltid snakker fransk seg imellom! Og at han etterhvert også snakket fransk til sine to sønner!

Henrik har i alle år utvilsomt vært sin Margrethes aller beste støtte – og gjort en stor innsats for Danmark.
Henrik hadde sin barndom i fransk Info-Kina – og har derfor særlig på grunn av sine spåesielle språkkunnskaper særlig kunnet gjøre en uvurderlig innsats or Danmark  i Asia.

Mange av hans bedrifter er imoifdølertid blitt overskygget av en annen type medieopoppslag…
I årenes løp er Henrik således blitt både kritisert og latterliggjort .

Spesielt etter at  han i februar 2002 holdt  seg borte fra kronprinsbrylluper i Nederland – og fra sitt eksil på sitt franske vinslott gikk offentlig ut og mente at han burde ha hatt tittelen konge – og vært likestilt med sin hustru i rang.

Det hele e toppet seg litt da det i fjor sommer kom ut at han ikke ønsket å bli begravet sammen med sin dronning i den spesiallahgde sarkofargen  i Roskilde domkirke .

Det er ingen tvil om at utspillet satte dronning Margrethe i stotr forlegenhet – og jeg var selv en av dem som etterhvert mente at prinsen burde beskyttes mot seg selv.
Særlg etter de famøse video-interrvjuene i ulike medier.

Mye falt derfotr på plass ,da vi i fjor høst fikk vite at han hadde fått diagnosen demens , som svekket hans dømmekraft samt hans kognitive evner og ferdigheter.

Etter demens -diagnosen har danskene gitt uttrykk sin store respekt og sympati for prinsen.
Og takknemlighet for hva han har betydd for deres dronning  – og for Danmark.
Til dronning Margrethe og sønnenes store glede.

Og jeg synes det er rørende å tenke på at dronning Margrethe fpotr ikker lenge soiden bestemte seg for å flytte fra Amalienborg slott inne i byen   til Fredensborg slott ute på ølamndert  – for å være nærmere sin “Henri” når han snart kom ut av sykehuset – og skulle terene seg opp igjen. .

Foreløpig har Margrethe måttet bo på sitt elskede  Fredensborg helt alene-.
Og hun  returnerte også  dit etter sine mange sykebesøk hos sin ektemann i helgen.

PÅ AMALIENBORG:  På Amakienborg sloo i København ligger fire flotter såkalte Paleer rundt en åpen plass – og tv2s kongehsekspert Kjelll Arne Totland har i embeds medfør i årenes løp vært gjest i samtlige. – Men akkurat nå har dronning Margrethe tfaktisk att reisidens på Fredensborg slott i Sjælland, fordi hun ville overraske prins Henrik , når hamn kom ut av sykehuset.   Han har nemlig bodd er  ute – etter at hsan fikk demens-disagnosen., når han har oppholdt seg i Danmark. På Ftredensborg kan han nemlig  også ferdes utendørs – uten å bli forstyrret av presse og publikum. (tv2)

Følg meg på mail                                        kjt@ytv2.no

Følg meg også på twitter                       @tv2KjellArne

På twitter har jerg allerede lagt uyt en hel rekke bilder av den danske kongefamiliens medlemer på sykebesøk hos prins Henrik på infeksjondsabvdelingen på Rigdshospitalet i København. .

I beste fall er Fantasy Premier League et plaster på såret hvis det går dårlig med favorittlaget ditt. I verste fall er dette spillet et kølsvart hull som ødelegger hele helgen. Fantasy er så mye mer enn bare et spill.

Akkurat som at Nord-London derbyet er mer enn bare en vanlig ligakamp mellom to av ligaens beste fotballag. Rammen rundt møtet mellom Tottenham og Arsenal var perfekt, med tilskuerrekord og to av ligaens største stjerner på hvert sitt lag. Harry Kane, med sin egen historie i Arsenal, har alltid elsket å møte the Gunners, mens Arsenal dro til Wembley med nyvunnet selvtillit og sin nye talisman på topp i Pierre-Emerick Aubameyang. Men denne sesongens største stjerne bor ikke London. Forventningene til Mohamed Salah etter oppvisningen mot nettopp Tottenham forrige runde, var større enn noen gang. Ingen blir overrasket av at egypteren leverer tosifret poengsum hver runde lenger, nå forventer vi at Salah skal score minst ett hver eneste kamp.

Selvfølgelig levde Kane og Salah opp til forventningene igjen. Men uansett hva Kane og Salah hadde levert denne runden, må de pent finne seg i å stå i skyggen av Fantasy-kongen Sergio Agüero.

Argentineren var ikke helt seg selv mot Burnley forrige runde, og etter Peps uttalelser før kamp om at Agüero helst burde hviles, var jeg usikker på hvor godt kapteinsemne Agüero var hjemme mot Leicester. Med Kane hjemme mot Arsenal, en kamp hvor alle regnet med minst tre mål, og Salah i monsterform som scoret to sist han møtte Southampton, var det ikke opplest og vedtatt at Agüero skulle få kapteinsbindet. Jeg fryktet at Agüero ville bli tatt av halvveis i andre omgang, for det aller viktigste er at kapteinen min spiller hele kampen. Det er nemlig lite som gjør mer vondt enn å se kapteinen sin gå av banen etter en time, kanskje til og med uten målpoeng.

Det eneste som er mer vondt, er å ikke ha Agüero som kaptein når han dunker inn fire mål på en omgang.

Sergio Agüero lekte med Leicester – og skapte enten eufori eller bunnløs sorg for Fantasy-folket. (Foto: Scanpix)

Etterpåklokskapen er enhver Fantasy-managers verste fiende, spesielt når poengene uteblir. I Agüeros tilfelle var det ingen tvil om hjemmestatistikken hans, med syv mål på sine siste fire hjemmekamper. Og hvis Agüero først scorer, så gir han seg svært sjeldent med bare en scoring. Selvfølgelig var Agüero et brennhett kapteinsvalg før runden, så hvorfor hadde jeg ikke spissen i ligaens beste offensive lag, som heller ikke har noen konkurrent å roteres med, som kaptein denne runden?

Fordi Harry Kane møtte sin favorittmotstander og Mohamed Salah er ustoppelig. Lenge så det ganske lurt ut å gi kapteinsbindet til noen andre enn Citys stjernespiss, for Agüero var ganske anonym de første førtifem på Etihad. Men så smalt det noe så vanvittig. Kevin De Bruyne hadde tatt på seg hvitsnippen og serverte til Michelin-stjerne, og da er det gøy å være spiss. En tap-in, en og en halv keepertabbe og et treff Agüero får en av femti ganger ble til fire mål, og vips – så ble det en enorm poengscore som skjer maks en eller to ganger i løpet av en lang Fantasy-sesong. Det råeste er at Agüero scorer på alle sine fire skudd på mål. Agüero hadde en expected goals-score på 1.32, basert på sjansene han fikk denne kampen. Fire mål er en ekstrem uttelling, kanskje til og med en overprestasjon, men så er det jo ingen andre enn Agüero som har disse prestasjonene i seg, spesielt med tanke på de medspillerne han har rundt seg. Akkurat derfor er argentineren så vanvittig god, for han er klinisk effektiv og kan score på selv de minste sjansene. Harry Kane hadde hatt hat-trick mot Arsenal med samme uttelling, men det har ingenting å si.

Når Agüero scorer fire, så handler alt om han er din kaptein eller ikke. Sergio Agüero sitt målshow var sesongens vendepunkt. 

Den majestetiske Agüero satte et perfekt punktum for Fantasy-sesongens første halvdel. De to neste ukene kan dra deg opp av sorgen du befinner deg i hvis du ikke hadde Agüero på laget ditt denne runden. Nå går vi nemlig inn i den aller mest kritiske perioden av sesongen. Gjør du byttene dine riktig nå, har du fortsatt alle muligheter for å stå alene på tronen i venneligaen når sesongen avsluttes i mai.

Til helgen spilles det nemlig FA-cup, og utfallet av disse kampene vil avgjøre hvilke lag som har ligakamp i runde 31. Derfor må du spare byttene dine, uansett hvor forbanna du er på deg selv for at du ikke har Agüero på laget. Mest sannsynlig vil Gabriel Jesus være spilleklar igjen neste gang City skal spille ligakamp, og da er det ikke like lurt å sitte med Agüero. Det er 99% sikkert at Manchester City ikke spiller ligakamp i runde 31, dermed gir det mye mer mening å bytte ut Agüero enn å bytte argentineren inn til neste runde – selv etter fire mål.

Steve Mounie kan være et varp fremover – hvis Huddersfield ryker ut av FA-cupen. (Foto: Scanpix)

Foreløpig vet vi at Liverpool, Watford, Stoke og Everton har kamp i runde 31, og det vil også bli minst to lag til som holder Premier League levende denne runden. Om det blir noen bomber i FA-cupen, for eksempel at Huddersfield slår ut Manchester United, vil de røde djevlene fra Manchester være et åpenbart lag å plukke spillere fra i runden som kommer. Men siden alle topplagene som fortsatt er med i FA-cupen har veldig overkommelige kamper, er det størst sjanse for at Huddersfield, Crystal Palace, Bournemouth og West Bromwich også får ligakamp i runde 31 – hvis Huddersfield ryker mot Manchester United og West Bromwich taper mot Southampton.

Hvis om atte dersom atte – svaret og selve fasiten får vi til helgen. Så hva enn du gjør, ikke gjør noen bytter nå. Da er Fantasy-sesongen definitivt ødelagt. 

<< Forrige uke   19. februar – 25. februar   Neste uke >>

Mens OL durer avgårde er vi tilbake med fullt Premier League-show til helgen! Tre kamper og PL Målshow på lørdag er virkelig noe å glede seg til, men det hele topper seg på søndag med storkampen mellom Manchester United og Chelsea på mektige Old Trafford. Det går trått med begge storklubbene, og fansen liker dårlig det de ser fra managerne. Får Mourinho revansje etter tapet mot gamleklubben i november?

Mandag 19. februar:

OL
06.00 TV-stua på TV 2 Sumo

Tirsdag 20. februar:

OL
06.00 TV-stua på TV 2 Sumo

Onsdag 21. februar:

OL
06.00 TV-stua på TV 2 Sumo

Håndball, eliteserien (menn og kvinner)
18.15 Byåsen – Fredrikstad på TV 2 Sumo og TV 2 Sportskanalen
20.00 Kolstad – Elverum på TV 2 Sumo og TV 2 Sportskanalen

Torsdag 22. februar:

OL
06.00 TV-stua på TV 2 Sumo

Fredag 23. februar:

OL
06.00 TV-stua på TV 2 Sumo

Lørdag 24. februar:

OL
06.00 TV-stua på TV 2 Sumo

Premier League
13.00 Leicester – Stoke på TV 2 Sumo og TV 2 Sport Premium
15.30 Liverpool – West Ham på TV 2 Sumo og TV 2 Sport Premium
15.50 Premier League: Målshow på TV 2 Sumo og TV 2 Sport Premium 3
18.00 Watford – Everton  på TV 2 Sumo og TV 2 Sport Premium

SHL
15.05 Färjestad – Skellefteå på TV 2 Sumo
15.05 Djurgården – Linköping på TV 2 Sumo
15.05 Brynäs – Karlskrona på TV 2 Sumo
17.50 HV71 – Malmö på TV 2 Sumo
17.50 Örebro – Frölunda på TV 2 Sumo
17.50 Luleå – Växjö på TV 2 Sumo

Get-ligaen
16.00 Sparta Sarpsborg – Lillehammer på TV 2 Sumo
16.00 Frisk Asker – Stjernen på TV 2 Sumo
16.00 Lørenskog – Stavanger Oilers på TV 2 Sumo

Søndag 25. februar:

OL
06.00 TV-stua på TV 2 Sumo

Premier League
14.15 Manchester United – Chelsea på TV 2 Sumo og TV 2 Sport Premium
17.15 Fotballkveld England på TV 2 Sumo og TV 2 Sport Premium

Get-ligaen
17.00 Vålerenga – Kongsvinger på TV 2 Sumo
17.00 Storhamar – Manglerud Star på TV 2 Sumo

Mens KrF sliter under sperregrensen øker oppslutningen til Venstre etter tre uker i regjering.

rine Skei Grande er fornøyd. Ikke bare kan Venstre notere seg for 5,8 prosent på den første målingen fra Kantar TNS etter at partiet gikk inn i regjering. Venstre beholder egne velgere – i alle fall foreløpig.

Mens Kristelig Folkeparti og Knut Arild Hareide har valgt å stå utenfor regjering, har Skei Grande valgt å gå inn i regjering sammen med Erna Solberg og Siv Jensen.

Så langt ser det ut til at Venstres velgere er fornøyd. Åtte av ti som stemte Venstre i fjor høst sier at de ville gjort det samme i dag.

Det betyr at Venstre som normalt har svært utro velgere har høyere andel lojale enn Arbeiderpartiet, SV og Fremskrittspartiet. I tillegg henter Venstre nye velgere. Venstres oppslutning øker blant de unge, den øker i Oslo og Akershus.

De fem målingene etter valget fra Kantar TNS gir Venstre et snitt på 5,02 prosent, altså over valgresultatet på 4,4.

Til sammenligning viser de samme fem målingene tre under sperregrensen og et snitt på 3,74 prosent, etter at de får 3,8 i februar.

KrF holder like godt på egne tidligere velgere som Venstre, men partiet sliter med å trekke til seg nye velgere.

KrF fikk 4,2 prosent i fjor høst. Om åtte av ti velgere gjentar sitt valg og stemmer på partiet, uten at de henter nye velgere blir kampen mot sperregrensen tøff.

Nå er KrF i gang med en prosess for å stake ut ny politikk og veien videre. Nestleder Olaug Bollestad innrømmer i dag at situasjonen på målingene klan påvirke vurderingene. KrF skal etter planen konkludere i september.

Arbeiderpartiet som var i sjokk etter Giske-saken ble i januar målt til rekordlave 19,4 prosent, etter et fall på 6,4, krabber oppover igjen med 4,2 til 23,6.

Men Arbeiderpartiet er på ingen måte friskmeldt. Bakgrunnstallene viser at 71 prosent av velgerne fra i fjor høst vil stemme på partiet. Selv om Ap henter tilbake noen velgere fra gjerdet, mister de fortsatt flere velgere til regjeringspartiene. Ap øker blant kvinner og menn, mest blant eldre. Fremgangen fra januar er størst nord for Dovre.

Høyre er fortsatt landets klart største parti med 29,1 prosent (- 1,4). Fortsatt er oppslutningen langt over valgresultatet på 25,0. 83 prosent av Høyres velgere fra i fjor høst sier at de vil stemme på partiet.

Fremskrittspartiet går mest tilbake i februar med 2,8 til 12,0. Partiet mister flest velgere til Høyre, men også noen til Arbeiderpartiet. 74 prosent av Frp-velgerne fra i fjor høst sier de vil stemme på partiet i dag.

Det er verdt på merke seg at både Høyre og Frp har flere tidligere velgere på gjerdet nå enn i januar, samlet omlag like mange som Arbeiderpartiet.

Senterpartiet ligger stabilt på 11,2 (+ 0,2), mens SV får en smell etter oppturen til Arbeiderpartiet. 6,3 prosent er tilbake 2,3 fra januar, som var den høyeste oppslutningen for partiet på flere år.

Rødt får 3,6, (+ 0,6), De Grønne 3,4 (+ 0,8) og andre partier 1,1 (- 0,4). Denne gang svarer folk i gruppen andre partier at de vil stemme på Kystpartiet, Liberalistene, Pensjonistpartiet og De Kristne.

Etter helgens kamper i FA-cupen har det endelig blitt klart hvilke lag som ikke har ligakamp i runde 31, og hvilke lag som må følges ekstra nøye de neste tre rundene. Siden Tottenham må ut i omkamp mot Rochdale på Wembley, må vi vente enda noen dager på å være ett hundre prosent sikre på at også Spurs ikke har ligakamp i runde 31. Heldigvis er det så enorm klasseforskjell på lagene at vi kan regne med at Tottenham også går videre i FA-cupen, selv om det ikke så helt sånn ut i helgens kamp. Manchester City har heller ikke spilt sin cupkamp mot Wigan i skrivende stund, men lille Wigan vil aldri klare å stoppe den lyseblå monstertrucken.

Dermed kan vi konkludere med at det er disse fire kampene som spilles i runde 31:

• Bournemouth – West Bromwich
• Huddersfield – Crystal Palace
• Stoke – Everton
• Liverpool – Watford

Men selv med bare åtte lag involvert, er ikke runde 31 den beste runden å bruke Free Hit. Her er fem grunner til det:

1. Blant de fire kampene som skal spilles den amputerte helgen i mars, er det bare Liverpool som kan forsvares å ha flest mulige spillere fra. Bournemouth er på en god dag et morsomt lag med mye offensive poeng i seg, men verken Stoke, Everton, Huddersfield eller Crystal Palace oser av Fantasy-gull. Det er selvfølgelig noen unntak som Shaqiri, Walcott, Sigurdsson, og til og med Milivojevic, men alternativene i denne runden er ganske få. Om du bruker Free Hit i runde 31, vil du måtte fylle opp elleveren med mye ymse spillere som sjelden plukker mer enn to poeng. Spesielt Huddersfield – Crystal Palace og Stoke – Everton er kamper hvor alle lag trenger tre poeng, og hva blir alltid utfallet når begge lag må vinne? Det blir som oftest uavgjort, fordi ingen av lagene kan heller tape. Det lukter 1-1 i begge de to kampene, og det er et marerittresultat i Fantasy – ingen clean sheets og ikke mye målpoeng.

Xherdan Shaqiri og Moritz Bauer er begge to spillere du bør ha på laget i runde 31. (Foto: Scanpix)

2. Siden det ikke florerer av gode alternativer i runde 31, vil denne runden også bli en runde hvor det er fullt mulig å få en respektabel poengscore uten elleve spillere. Har du tre Liverpool-spillere i tillegg til nevnte Shaqiri, Walcott, Wilson, Daniels eller Aké, og slenger inn Bauer, tror jeg ikke du vil trenge noen flere spillere for å få 40-50 poeng. Om du også fortsatt har Jonas Lössl etter danskens gode sesongstart, er det helt nydelig. Jeg tror at åtte spillere vil være nok for å holde følge med de som spiller Free Hit denne runden, for de som spiller Free Hit vil ha akkurat den samme stammen i sine lag.

3. Etter at majoriteten av FA-cup kampene var ferdigspilt lørdag kveld, ble kvartfinalene i FA-cupen trukket. Noen kuler var nok varmere enn andre, for alle topplagene unngikk å møte hverandre. Det betyr at alt ligger til rette for at Manchester United, Manchester City, Chelsea og Tottenham er de fire lagene som ender opp i semifinalen – og dermed får enda en runde uten ligakamp i runde 35. Nå kan selvfølgelig Chelsea ryke borte mot Leicester, og Tottenham kan få det tøft borte mot Swansea (hvis Swansea slår ut Sheffield Wednesday), men sjansene for at fire av de fem beste lagene i ligaen spiller semifinaler er rimelig stor. Det betyr at Free Hit vil få en større effekt i runde 35, fordi det er flere lag å velge spillere fra, og du vil mest sannsynlig sitte med fem eller seks spillere fra disse fire lagene i runde 35.

4. Hvorfor kommer du til å ha mange spillere fra Tottenham, Manchester United, Manchester City og Chelsea i runde 35? Fordi disse fire lagene har akkurat hatt en dobbelrunde i runde 34, bare noen dager tidligere. Kane er tilgitt etter sin fiasko i hans forrige dobbelrunde, og er et soleklart kapteinsemne. Du vil også ha noen av De Bruyne, Sterling, Sanchez, Azpilicueta, De Gea, Hazard og Eriksen, det er flust av potensielle poengkonger i runde 34 som vil stå uten kamp i runde 35. Og dette minefeltet av en runde kommer altså rett etter den største dobbelrunden denne sesongen, hvor du vil trenge et helt annet lag enn du har hatt runden før.

5. Strategien med å bruke de tre neste rundene for å forberede seg på runde 31 istedenfor å bruke Free Hit, henger også sammen med at runde 32 et nærmest optimalt tidspunkt å bruke sesongens siste wildcard. Mellom runde 31 og 32 er det landslagspause, og du har en ekstra uke på å hive ut det rustne skvipet du sitter igjen med i runde 31. På dette tidspunktet vet vi hvem som er videre i Champions League og kanskje må rullere litt ekstra i ligaen, vi vet hvem som er videre i FA-cupen og ikke har kamp i runde 35, og kanskje har Manchester City til og med allerede vunnet ligaen som også kan utløse rotasjon. Slik jeg ser det, er dette det beste tidspunktet å bruke wildcardet på og sette et bunnsolid grunnlag inn mot dobbelrundene i 34 og 37.

Samtidig er det viktig å ikke hive ut toppspillere som Kane, De Gea, Aubameyang, Sterling og De Bruyne nå før runde 31. 

Pierre-Emerick Aubameyang er Arsenals eneste skadefrie spiss om dagen. (Foto: Scanpix)

Spesielt Tottenham og Arsenal går inn i et vidunderlig kampprogram de neste ukene, mens både Chelsea, Manchester City og delvis Manchester United har noen tøffe uker foran seg. Det er veldig avgjørende å ikke se seg blind på spillere som har kamp i runde 31, og finne den gode balansen mellom å stille et sterkest mulig lag i rundene frem til den amputerte runden, for så å komme seg greit gjennom runde 31.

Så er det selvfølgelig gode sjanser for at Free Hit er en utmerket løsning i runde 31, og mest sannsynlig vil du få flest poeng i den runden isolert sett. Men i det store bildet er ikke Free Hit det beste alternativet i runde 31.