La meg begynne dette innlegget med en innrømmelse.
Jeg vokste opp som supporter av Manchester United. Som barn av 80-tallet ble jeg glad i denne klubben, dens spillere og ikke minst tidenes engelske fotballmanager, Sir Alex Ferguson. Det faktum at tre nordmenn – Henning Berg, Ronny Johnsen og Ole Gunnar Solskjær – hadde sentrale roller i dette laget mot slutten av 90-tallet gjorde ikke akkurat kjærlighetsforholdet svakere. Hvem kan glemme det legendariske laget som tok The Treble i 1999?
![]()
LEGENDER: Ronny Johnsen, Ole Gunnar Solskjær og Henning Berg var sentrale i både det norske landslaget og Manchester United. Foto: Knut Fjeldstad/Scanpix
Senere skulle det umulige bli virkelighet, jeg fikk selv sjansen til å møte dette laget i kamp. Først i Champions League med FC København, der vi først ble totalslaktet 3-0 på Old Trafford, og så fikk en historisk seier 1-0 hjemme i Parken en kald novemberkveld i København. Det var uvirkelig å spille mot barndomsheltene, enda mer surrealistisk å vinne.
Enda senere, da jeg hadde signert for Fulham og jevnlig møtte Manchester United, ble det nødvendig å avklare mitt personlige forhold til denne klubben. Man kan helt enkelt ikke holde med Manchester United når man spiller mot dem jevnlig! Etter hvert kom jeg frem til et lovlig unntak fra en av tilværelsens viktigste leveregler, nemlig den om lojalitet til fotballag. Som kjent kan man skifte ut så mangt her i livet; venner, jobber, koner – men man skifter ikke fotballag! Men ingen regel uten unntak, og unntaket fra dette fotballens postulat er som følger: Man kan skifte fotballag om man signerer for et fotballag som spiller mot dette laget. Slik resonnerte jeg meg frem til et lovlig lojalitetsskifte fra Manchester United til Fulham.
Etter hvert kom jeg frem til et lovlig unntak fra en av tilværelsens viktigste leveregler, nemlig den om lojalitet til fotballag
I årene som kom møtte jeg verdens mest kjente fotballag i kamp minst to ganger hver sesong. Vidic, Ferdinand, Neville, Scholes, Giggs, Ronaldo, Rooney. Det var på samme tid et eventyr og en vanvittig utfordring å møte disse spillerne i kamp, mens mesteren Ferguson styrte begivenhetenes gang fra sidelinjen. Med klassespillere i hver posisjon, og med et offensivt spillemønster som var like innarbeidet som det var effektivt, tok oppgaven ofte form mer som et forsøk på å begrense nederlaget enn på å vinne.
![]()
I KAMP MOT ROONEY: Et par ganger i året ble det møter med Manchester United og Wayne Rooney. Foto: Matt Dunham/AP Photo
Selv om Fulhams ve og vel selvsagt var min første prioritet, fulgte jeg alltid United tett, og gledet meg over at laget tok flere PL-titler i min tid som spiller i Premier League. De var ofte i en klasse for seg selv, både teknisk og fysisk, men ikke minst mentalt. Disse spillerne hadde en utrolig evne til å vippe kamper i sin favør: Det var helt enkelt ikke et aktuelt alternativ å tape kamper.
Da mester Ferguson omsider takket for seg, var det på mange måter forutsigbart at denne klubben ville slite med å nå de samme høyder, nå når kontinuiteten og genialiteten til Sir Alex ikke lenger voktet over laget. David Moyes ble veid inn og fikk sjansen, men ble etterhvert for lett. Heller ikke Louis van Gaal, som i det minste tilfredsstilte kravet om klar spillestil og kunne vise til resultater på høyeste nivå, kunne løfte laget til toppen igjen. Årene etter Ferguson ble derfor preget av vinglete kurs og jakt på en ny identitet for Manchester United.
![]()
ARVEN ETTER FERGUSON: Louis van Gaal og José Mourinho er to av de tre som har prøvd seg permanent i managerstolen etter Sir Alex Ferguson. Foto: Jon Super/AP
Da en av verdens mest meritterte og rutinerte managere, Josè Mourinho, ble ansatt før forrige sesong, skulle United løftes tilbake til posisjonen som Englands beste fotballag. Som et av verdens ledende brands innenfor idrett, skulle det ikke stå på økonomiske muskler for å hente PL-trofeèt tilbake til Old Trafford. Summen av TV-inntekter, billettsalg, sponsorinntekter og merchandise gjør at United topper listen over klubber med høyest inntekter, ikke bare i Premier League men i hele verden.
Ed Woodward styrer denne delen av Manchester United, og Mourinho kunne dermed lene seg på en stor pengebinge i transfermarkedet. Paul Pogba kom som verdens dyreste spiller, Zlatan Ibrahimovic som et av fotballens ikoner. Og stjernene har fortsatt å strømme til Old Trafford. Matic, Lukaku, Sanchez fant veien denne sesongen, og troppen har etterhvert enorm bredde, i tillegg til individuelt sett meget gode spillere.
Likevel må man konstatere at Manchester United til tider er et dørgende kjedelig fotballag. Det gjør meg noen ganger vondt å se en samling av så mange gode fotballspillere fremstå så til de grader planløst, så lenket av risikovurdering, og så totalt uten offensiv samhandling.
Man skal på ingen måte være ensidig, og faktum er at Manchester United ligger på andre plass i PL, og henger med i Champions League og FA-cup. Men når så vi sist at det virkelig svingte av Uniteds angrepsspill, særlig i toppkampene? For der både City, Chelsea, Liverpool, Tottenham og Arsenal på sitt beste serverer fantastisk, relasjonell angrepsfotball, blir United altfor ofte redusert til statister i de store kampene.
Det er på tide å stille spørsmål ved Josè Mourinho.
![]()
SJEF FOR STJENEGALLERI: José Mourinho har flere stjerner enn mange av sine kolleger. Foto: Martin Rickett/PA
Mourinho har en track-record som taler for seg selv. Trofè-skapet er fullt av titler fra flere ulike ligaer og turneringer. Men fotballen utvikler seg videre år for år, og jeg stiller meg følgende spørsmål:
Er Josè Mourinho i stand til å skape den offensive samhandlingen som kreves av de beste lagene i dagens moderne fotball?
Mange har pekt på det åpenbare faktum at fotball ikke trenger å være underholdende, så lenge man vinner. En kynisk tilnærming er ofte gunstig, det har jeg selv kjent på kroppen etter å ha spilt i en rekke lag der man tok hensyn til dette og spilte som kynisk underdog. Nå kan det imidlertid se ut som om tiden for å forsvare seg til titler er forbi. Man må helt enkelt være i stand til å spille ut motstanderen – også gode motstandere – for å stå igjen som vinner av de store turneringene.
Jeg ser ikke at Mourinho er i stand til å være arkitekten bak et slikt lag.
En gjennomgang av Manchester Uniteds lagdeler illustrerer poenget:
Manchester United har kanskje verdens beste keeper i David de Gea. Senest i midtukekampen mot Sevilla i Champions League vartet han opp med redninger fra en annen planet. De Gea har sluppet inn 19 mål i PL denne sesongen, men hans Expected Goals innsluppet er 33. De Gea har altså reddet United denne sesongen. Men er det en styrke for et topplag når keeperen – gang på gang – må hente frem magiske evner og være lagets beste spiller?
Forsvaret til United har vært en akilleshæl helt siden Vidic og Ferdinand tok stopperspill til et nytt nivå under Ferguson. Dagens United-forsvar klarer seg stort sett bra defensivt, men har en total mangel på evne og/eller instruks i oppspillsfasen. Stopperne slår enten meningsløse langpasninger eller risikofrie pasninger på fem meter opp til møtende midtbanespillere. I dagens fotball må stopperne i gode lag være playmakere. De har tid og rom som andre posisjoner på banen ikke har. De må skape ubalanse og overtall, bryte gjennom ledd, sette fart fremover. Jeg ser det aldri hos United, og den praktiske konsekvensen er at man får for få spillere i farlige posisjoner, og det blir enklere for motstanderen å demme opp.
![]()
«DER SKAL DU SPILLE»: Hva er egentlig den beste rollen til Paul Pogba? Foto: Miguel Morenatti/AP
Midtbanen til United har et grunnleggende og vanskelig problem. Mourinho hentet Pogba, verdens dyreste midtbanespiller, men hvor skal han spille? Mourinho foretrekker 4-2-3-1, men Pogba passer ikke inn i denne formasjonen, og bør være indreløper i 4-3-3. I defensiv toer med Matic er han for udisiplinert og mangler defensivt fokus. I fremskutt, sentral midtbanerolle får han ikke brukt overblikket og evnen til å komme bakfra og bryte gjennom ledd. Hva tenkte Mourinho da han signerte Pogba?
Angrepet til United har blitt forsterket med Lukaku og Alexis Sanchez denne sesongen, men denne lagdelen er til tider så frustrerende å se på at det gjør vondt. Der de beste lagene har motsatte bevegelser og avtalte oppspillsvarianter, fremstår Uniteds frontrekke som om de bare spiller på eget instinkt uten å være del av en større plan. Spesielt i toppkampene, der marginene er små og det kreves helt ekstraordinære, kollektive ferdigheter for å score, faller United-angrepet ofte igjennom.
Ingen av oss vet hva han tenker, men for meg er det nærliggende å konkludere med følgende case against Mourinho:
Fotballens har utviklet seg videre, mens Mourinho står fast i en tankegang som ga titler for noen år tilbake, men som sannsynligvis ikke holder til titler i årene fremover.
Tung uke for de blåkledde… Liverpool møter Newcastle i kveldskampen på lørdag, men Manchester United er å se i aksjon mot Crystal Palace på mandag – finfin start på uken der altså 
Paris-Nice starter på søndag. Det er et sikkert vårtegn når sykkelen begynner å rulle på våre skjermer! 
